Sist måned fortalte jeg at mars-prosjektet ville være å få Madeleine til å la meg legge henne, og allerede første mars var ildprøven. Marie skulle ut om kvelden, før Madeleines leggetid. Kom det til å ende med katastrofe, eller ville Madeleine finne roen?
Alt gikk vel helt til jeg løftet henne over sengen for å legge henne ned. Da kom leppa, og hun begynte å gråte sårt. Nå var gode råd dyre, og jeg visste at jeg ikke måtte miste fatningen og vise at jeg ble stresset – det ville bare gjøre det verre. Jeg gikk derfor et lite skritt tilbake, fremdeles med utstrakte armer, som om det aldri hadde vært meningen å legge henne. Deretter skiftet jeg tak på henne og løftet henne opp foran meg og pratet rolig til henne. Så fikk hun en god kos, mens jeg bar henne inntil meg til hun roet seg.
Noen minutter etterpå prøvde jeg igjen, men først sang jeg rolig, nesten hviskende, til henne. Og hun så på meg med store øyne, inntil de begynte å glippe. Deretter la jeg henne forsiktig ned. Men med en gang hun kjente madrassen i ryggen, begynte hun å protestere igjen. Men nå var det for sent å ta henne opp – jeg ville ikke ”belønne” gråtinga med å ta henne opp, så jeg fortsatte å synge nesten lydløst for henne mens jeg vugget henne forsiktig.
Heldigvis så dette ut til å hjelpe, og siden denne gangen har det ikke vært noe problem for meg å legge henne så lenge jeg synger litt før jeg legger henne ned.
Denne måneden fikk hun sprøyte nummer to av trippelvaksinen. Hun så ut til å reagere littegrann, ved at hun i et par dager virket litt ekstra trøtt og sutrete. Og når hun er trøtt og lei, er det bare Marie som er god nok. En liten uke var det faktisk slik at hvis hun så at Marie gikk ut av rommet, kom tårene umiddelbart. Ideen min om at jeg var Super-pappa smuldret raskt bort.
Det er lett å skjønne at Madeleine vil foretrekke Marie så lenge det er hun som tar seg av henne hele dagen mens jeg er på jobb. Derfor prøver jeg å slå meg til ro med at det er helt naturlig. Likevel, det var litt trist å føle seg utilstrekkelig. Men trøsten er – og det er den beste trøsten jeg kan få – at hun viser med hele seg hvor glad hun blir når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg er ikke ”den minst foretrukne av foreldrene” – jeg er nummer to i hele verden!
Madeleine var mindre enn gjennomsnittet da hun ble født. Men ved siste måling hadde de 47 centimeterne blitt til 69 centimeter, mens vekta hadde økt fra 2637 gram til 7790 gram. Snittlengden for jenter på hennes alder er 65 centimeter og snittvekta er 7 kg. Hun har altså tatt igjen sine jevnaldrende, og litt til. Hun har dessuten beholdt forspranget på hårlengden. Håret hennes når ned til skulderbladene, og de fleste hun møter for første gang nekter å tro at dette bustehodet ikke engang er et halvt år gammelt.
Noe av det artigste Madeleine vet er å gå på kjøpesenter. Hun setter i noen frydefulle hvin med jevne mellomrom og synes livet er herlig. Så mange mennesker å smile til! Og alle smiler tilbake til henne. Ja, under disse turene ser Madeleine ut til å synes at livet er perfekt! Vi har tidligere vært tilbakeholdne med å gå på kjøpesentre og andre steder med mye mennesker, mest på grunn av smittefare – spesielt RS-virus og influensa, som den vesle kroppen hennes bør skånes fra den første tida. Høysesongen for influensa ser ut til å være over, og så lenge vi unngår de mest folkerike periodene, tar vi sjansen en sjelden gang.
Her en kveld fortalte Marie om en mystisk opplevelse. Hun sa at hun hadde opplevd et par ganger at Madeleine plutselig ble opprømt, strakte hendene opp i været og festet blikket, som om hun så noen hun kjente godt. Men ingen var å se. Kanskje det var et gjenferd? Jeg fyrte litt opp under denne teorien, men til slutt ble det såpass nifst at jeg fikk frysninger på ryggen selv. Så vi bestemte oss for å konkludere med at det hadde en naturlig forklaring. Kanskje Madeleine syntes hendene var ekstra spennende disse gangene? Og at det var sine egne hender hun festet blikket på? Vi velger å tro dette – noe annet ville egentlig være for søkt.
Men hvem vet? Historien sier at i området der vi bor, bodde det en dame som het Kristi. Hun hadde en trefot. En dag hadde hun kranglet med sønnen sin, og senere samme dag, mens hun sov middag, hadde sønnen tatt trefoten hennes og brant den opp. Da Kristi våknet hørtes etter sigende et veldig rabalder, mens hun skrek ”Hvor er foten min?” Kanskje det er den hun leter etter hos oss? Men som sagt – litt vel søkt …
Ellers pludrer Madeleine fornøyd stort sett hele dagen. Og badetid er gøy, særlig når badeanda får være med. De siste dagene har vi til og med lært henne hvordan hun plasker med hendene i badevannet. Så nå har vi bare oss selv å takke når vi står dyvåte etter kveldens bad …