Madeleine har lagt seg til noen nye vaner denne måneden. ”Skravla” går i ett. Og vi har blitt såpass godt kjent med henne at vi skjønner hva det meste betyr.
Noe av det rareste er ”jeg er trøtt”-praten. Når hun begynner med denne, kan hun sovne hvert øyeblikk. Hun har gjerne denne praten etter at hun har blitt lagt for kvelden. Hun legger seg da med ansiktet inn mot sprinkelbeskyttelsen og prater i vei. Og da gjør det ikke noe om vi går ut av rommet – vi vet det er like før hun sovner. Og når praten stopper, ja, da er Madeleine i drømmeland.
Men når det gjelder leggerutiner. Selv om det tidligere har vært greit at jeg har lagt henne, foretrekker hun nå at det er Marie som legger henne. Om jeg skulle våge meg til å prøve, kommer den såre gråten med en gang hun legges ned. Så kan man begynne å lure på hvorfor det er slik.
Kanskje har det med rutiner å gjøre? Kanskje Marie la henne oftere enn meg en periode, og at dette har blitt det vante for henne? Eller kanskje hun synes jeg er så knakende flink til å holde henne at hun nekter å la meg legge henne fra meg? Kanskje jeg utstråler en usikkerhet som hun reagerer på? Det er ikke utenkelig at hun merker at jeg tenker ”Nå – denne gangen må det vel kunne gå? Pust rolig, ikke stress, vær så snill, ikke gråt nå”, selv om jeg er ganske sikker på at jeg klarer å skjule det.
Eller kan det virkelig være at hun er tryggest på mamma’n sin? Jeg er jo borte omtrent hver morgen når Madeleine våkner. Og så går det leeeenge før jeg er tilbake, ja, nesten en hel evighet! Men mamma er jo til stede nesten hele tida, og da er det jo ikke så rart at hun er den sikreste å forholde seg til. Men en ting er sikkert. Hun elsker pappa’n sin også – det er lett å se når jeg endelig kommer hjem etter en lang dag på jobben.
En kollega har forresten en elskelig teori, og det er at Madeleine forbinder det at jeg legger henne med at det er siste gangen hun ser meg på veldig lenge. Ja, det er jo ikke sikkert at jeg er der når hun våkner, engang. Hun vil derfor ikke gi slipp på meg, og blir veldig trist når jeg legger henne ned for kvelden – hun vil jo at pappa skal være tilstede alltid! Og aller helst at han skal holde henne hele tida! Det er ikke rart jeg har stor sans for denne kollegaen …
Som sagt, Madeleine prater mye. Her en dag fikk hun telefonrøret da jeg pratet med Marie. Tidligere har Madeleine lyttet oppmerksomt til det jeg hadde å si, for deretter å smile gjenkjennende. Denne gangen hørte jeg en salig pludring med en gang hun fikk røret, og jeg prøvde meg forsiktig: ”Hei, det er pappa!” Men Madeleine enset meg ikke, hun bare pratet i vei. I nærmere ett minutt. Jeg prøvde å få kontakt et par ganger, og til slutt lyktes jeg. Og først da gikk det opp for henne at det var noen i andre enden, men det var tydelig at hun visste at telefonen var til å snakke i. Jeg drister meg til å si at det nok ligger i genene fra morssiden …
Madeleine har også debutert på matfronten. Ildprøven bestod i å smake på litt ferskenpure, og det var tydeligvis noe helt nytt for henne, både med tanke på smak og konsistens. Mon tro om hun syntes det var litt surt også? Men i løpet av måneden har hun fått smake andre ting også, og favoritten er definitivt most banan. Maken til appetitt har jeg sjelden sett – noe hun for øvrig har etter sin far. Både appetitten og sansen for banan. Marie skulle bare gi henne en smaksprøve, men det endte med at hun spiste i hvert fall en kvart banan … Forsøk på å legge bort skjeen ble møtt med heftige protester, så det er tydelig at den lille prinsessa vet hva hun vil.
Og det har jo sin sjarm. Men vi må prøve å finne en løsning på leggerutinen slik at hun føler seg trygg på at hennes far gjør en ordentlig leggejobb. Det er dette som blir mars-prosjektet vårt.