Endelig pappapermisjon. Fem uker med aleneansvar for Madeleine på dagtid. Jeg var veldig forventningsfull og bittelitt nervøs. Og jeg hadde mange planer om hva jeg skulle ta henne med på, nå som vi fikk så god tid sammen.
Akkurat den siste illusjonen brast ganske fort. Det gikk snart opp for meg at det å være hjemme med Madeleine var en heldagsjobb. Ikke for at hun var spesielt krevende å være med, men Marie hadde innarbeidet gode rutiner som måtte følges. Jeg hadde sett for meg koselige byturer og utflukt på fritidsgård og så videre, men alt skulle passes inn med tidspunkt for mating og soving, og dermed måtte dagen planlegges nøye. Noe som strengt tatt ikke er min sterkeste side.
Så var det alt det andre som måtte passes på. Huske å ha med både skift, bleier og mat i stelleveska. Huske å i det hele tatt ha med stelleveska … Jeg husket sjelden alt som skulle tas med, så det ble en del improvisasjon. I hvert fall i starten.
Heldigvis husket jeg alltid Madeleine.
Enkelte ting måtte for all del ikke glemmes, så som besøk på helsestasjon og hos fysioterapeut. Heldigvis var alle viktige avtaler skrevet opp på kalenderen som henger på kjøleskapet vårt.
Tidligere har jeg vært vant med å beregne akkurat nok tid til å løpe i bilen, kjøre av sted uten å bryte fartsgrense og andre trafikkregler, og deretter løpe inn dit jeg skal. Siden jeg ikke er så glad i å løpe, kommer jeg som regel et par minutter for sent. Men jeg var klar over at det kom til å ta lenger tid når Madeleine skulle være med, så jeg la inn veldig god tid før hver avtale vi hadde. Og jeg prøvde også å skynde meg litt ekstra. Likevel var det sjelden vi var klare før tida.
Men det bedret seg etter hvert som ukene gikk. Jeg lærte å gjøre flere ting på en gang, jeg lærte å beregne tida bedre, jeg lærte at det gikk fortere å skifte bleier på Madeleine hvis jeg kneppet bodyen rett oppå bleia i stedet for å finne ut at jeg hadde glemt det etter at buksene var på. Og ikke minst – jeg lærte å planlegge dagen slik at vi fikk kommet oss ut av huset uten at det gikk ut over soving eller mating. Og dermed fikk jeg innblikk i de innerste permisjonshemmeligheter – kafébesøkene.
Hvorfor sitter så mange småbarnsmødre på kafé? Jeg sier mødre, fordi størsteparten av permisjonstida som regel benyttes av mor. Og det å komme seg ut av huset er en nødvendighet, ellers blir man fort sløv. Skal man først ut av huset, kan det være greit å få gjort noen andre ærend med det samme, og da er det naturlig å dra til byen. Men å dra til byen med dårlig tid med tanke på at den lille skal både sove og spise, er stressende i seg selv. Derfor må man se etter løsninger hvor man kan legge både soving og spising til byturen. Sovingen er jo grei nok – den skjer i vogna. Men spising er absolutt enklest ved et bord. Og på en kafé kan man sette seg ned, be om varmt vann til å varme flaskemelka, be om servietter og teskje til barnematen, og kanskje låne mikrobølgeovn til å varme maten. Men man kan jo ikke sitte på kafé uten å bestille noe selv. Derfor unner man seg en mocca eller hva man nå skulle foretrekke. Og til alle fedre som kjefter på mødrene for at de er på kafé flere ganger i uka – jeg gjorde det selv, og har forandret mening. Ikke for at jeg på død og liv må ha en mocca, men fordi å være hjemme med et lite barn er en jobb som er verdt både en og to kopper. Det vil dere merke selv. Og skal en komme seg ut og føle at en ikke sitter bak nedrullede gardiner hele dagen, er dette en grei måte å gjøre det på. Ikke nødvendigvis hver dag, men et par ganger i uka burde det være lov, mener i hvert fall jeg.
Og Madeleine ser også ut til å trive med både bytur og kafébesøk. Hun får lett øyenkontakt med de som går forbi og sender dem sitt mest strålende smil. Og som regel får hun et smil tilbake også. Og hvilen ute i frisk luft blir ofte ekstra god.
Men hvordan har Madeleine reagert på at det var jeg, og ikke Marie, som hadde den daglige omsorgen? Marie var veldig bekymret for at Madeleine skulle føle seg sviktet. Men hun hadde ingen grunn til å bekymre seg. Det var riktignok uvant at mamma ikke var der, men det viktigste for henne var at det var noen der – en person hun var trygg på. Og det hjalp sikkert at jeg hadde ferie tett opp til permisjonen.
Pappapermisjonen er ment å brukes til å knytte kontakten mellom far og barn. Dette føler jeg er viktig for meg, derfor valgte vi å legge permisjonen min etter Maries permisjon, selv om vi hadde anledning til å ta den sammen. Og det angrer jeg ikke et sekund på. Madeleine, som tidligere var ei riktig mammajente, har nå i stor grad blitt ei pappajente. Det betyr ikke at hun foretrekker meg foran Marie, men det er naturlig for henne å henvende seg mer til meg nå som vi har blitt mye bedre kjent. Og et morsomt poeng for min del, var ei helg da Marie gikk inn til Madeleine når hun våknet, og Madeleines første reaksjon var å spørre etter pappa. ”Pappa” er også det mest brukte ordet nå i slutten av permisjonen min. Tidligere var det ”mamma” som var mest poppis. Så får vi se om det endrer seg igjen når hun begynner i barnehagen på Maries avdeling.
Og den siste uka i permisjonen min var det på tide å begynne så smått med innkjøring i barnehagen. Det ble med to dager, men hun fant seg veldig fort til rette sammen med de andre barna. Det gikk også fint å sove i barnehagen.
Ellers har hun utviklet seg motorisk – hun kommer seg nå opp på alle fire fra magen, men hun kryper ikke ennå. Neste skritt blir å trene henne på å komme opp fra alle fire og opp i knestående. I følge fysioterapeuten er dette nødvendig for at hun skal komme seg videre opp på to når tiden er moden. Men om vi plasserer henne opp på to bein, klarer hun fint å holde vekta si oppe, men hun har ikke funnet balansen ennå. Hun har også begynt å herme etter ord, og imponerte med å si ”eple” mens hun pekte bort på fruktfatet, og da Marie skar opp noen biter til henne, spiste hun av hjertens lyst. Ja, spisinga går forresten også greit nå. Hun spiser både brød og andre ting vi skjærer opp i biter til henne – et av de store spenningsmomentene før hun skulle begynne i barnehagen. Men det rakk hun altså akkurat.
Neste gang vil jeg fortelle om hvordan det var da Madeleine begynte i barnehagen.