Det er deilig med ferie. Men litt strevsomt også. Man stresser kanskje litt ekstra for å rekke over alt som skal oppleves og alle som skal besøkes, og av og til må vi bare ha noen besøk til gode. Første stopp var foreldrene mine. Det vil si, faren min var på sjøen, så vi fikk ikke truffet ham i denne omgang. Madeleine koste seg med bestemor, og også med tante Anita som ikke bor så langt unna, og som kom på besøk med nevøen og niesen min. Til å begynne med var hun litt sjenert, fordi det var så lenge siden hun hadde sett dem, men det løste seg fort.
Etter et par dager bar det videre ut til mitt barndoms paradis – ei aldeles sjarmerende øy litt ut i havgapet. Selv om vi denne gangen prøvde å begrense oss med hensyn til bagasje, noe mora mi synes er ganske festlig – hun lurer alltid på om vi skal være borte i månedsvis, ble det også denne gangen en masse å bære. Da vi kom fram til øya måtte vi gå et stykke for å komme fram til hytta. Vanligvis tar dette ti minutter, men med all oppakningen tok det nærmere en halvtime. Madeleine ble plassert i bæreselen på Maries rygg, og barnevogna ble brukt til å transportere den bagasjen som ikke fikk plass i den svære ryggsekken til Marie, som jeg fikk æren av å bære.
Det gikk i grunnen greit den første biten, så lenge veien var asfaltert og vogna rullet godt. Etter knappe halvveien tok asfalten slutt, og like etterpå tok også grusen slutt. Da ble det straks tyngre. Men det verste var den siste biten. Da var det opp en rimelig bratt bakke, gjennom en grind og deretter langs en rimelig smal sti, hvor et parti er så smalt at barnevogna måtte helles nærmere 45 grader bare for å komme forbi. Og mens jeg strevde med å unngå velt, kikket jeg bort på Madeleine som humpet lystig fra side til side på mammas rygg. Jeg skulle gjerne ha blitt båret selv, tenker jeg mutt.
Men vær sikker. Da vi endelig kom fram, var det verdt alt slitet. Det finnes ingen deiligere steder på jord. Avslapningen blir total når bilstøy byttes ut med bølgeskvulp og måkeskrik. Og Madeleine så ut til å trives riktig så godt. Jeg håper virkelig at hun vil sette pris på denne perla på samme måte som jeg gjorde det da jeg var liten. Men hver gang vi sliter oss frem og tilbake fra hytta med en masse oppakning foreslår Marie at innen neste gang bør jeg kanskje ta en prat med faren min for å spørre om han kan lære meg opp med båten hans…
Etter ei deilig langhelg der ute, hvor vi også fikk besøk av Maries søster og mannen hennes, bar det videre til Maries foreldre. Også dette er nær sjøen og veldig idyllisk. Madeleine er heldig som har tilgang til to sommersteder! Madeleine koste seg med mormor og morfar, og det ble også tid til litt samvær med Maries bror med familie. Hun nyter hvert eneste minutt med oppmerksomhet!
I løpet av denne måneden har Madeleine vist seg å være ei bestemt, ung dame. Hun er så godt som alltid blid og sprudlende, men noe annen middagsmat enn de som kommer på seksmånedersglass vil hun ikke høre snakk om. Og denne måneden har hun også virket litt mer utilpass enn tidligere, særlig når det gjelder spising. Dette fant vi jo etter hvert ut at hadde med nye tannfrembrudd å gjøre. De to første tennene gikk egentlig veldig bra, mens de to framtennene som kom denne måneden var litt verre. Og da er det nok ikke så greit å tygge heller, selv om vi prøver å introdusere henne for annet enn helt most mat.
Men etter at tennene brøt ut, var det plutselig veldig interessant å spise brød. Brød med leverpostei er en av favorittene i så måte. Men fremdeles rynker hun på nesen av åttemånedersglassene. Så for det meste går det i morsmelkerstatning, vann, grøt, fruktpure, seksmånedersglass, brød og tran. Tran går ned så lett som bare det, noe hun definitivt ikke har etter sin far…
Denne måneden har Madeleine også begynt å komme seg frem hvor hun vil. Hun ruller seg rundt, åler seg framover (til å begynne med var det kun bakover), men nekter plent å stå på alle fire. Og selv om fysioterapeuten ikke liker det, sitter hun en del. Og det er stas. Hun får en mye bedre oversikt over verden rundt seg, og hun har etter hvert funnet en god måte å komme seg fram – hun humper bortover på rumpa. Svigermor sier det er akkurat som å se Marie da hun var liten, så det ligger nok litt i genene også. Verken jeg eller Marie krøp, men vi klarte da å komme oss opp på to likevel…
Mot slutten av måneden var Madeleine hos helsesøster igjen, og hun så heldigvis at det var stor framgang i forhold til det å ligge på magen og å rulle rundt. Samtidig benyttet vi sjansen til å veie og måle Madeleine, og hun slutter ikke å overraske. Den lille jenta vår som var 47 cm og 2637 gram første levedag er nå 80,5 cm og 11990 gram. Med tanke på lengden, ville dette ha vært innenfor normalen om hun var 13 måneder. Om hun hadde vært 18 måneder, ville hun ha vært gjennomsnittlig lang. Men forholdet mellom lengde og vekt er innenfor normalen. Alt i følge WHOs grafer.
Og siden hun på toppen av dette har så langt hår at det når ned på ryggen hennes bak og nesten ned til haken hennes framme når hun ikke har strikk eller klemme i det, er det kanskje ikke så rart at ukjente folk som stopper opp for å prate litt med henne spør henne direkte hva hun heter og forventer svar, og deretter blir litt overrasket over at vi svarer for henne og at vi forteller at hun ikke engang er elleve måneder…