Madeleine skulle begynne i barnehagen like etter at permisjonen min var over, men hun tyvstartet med to halve dager uka før. Det gikk i grunnen veldig greit – hun så ut til å trives veldig godt. Men barnehagestart er også den første store testen av immunforsvaret, og de to halve dagene var nok til at hun ble syk. Siden barnehagestart har vi fått stifte bekjentskap med feber, øreverk og forkjølelse. Og brått var rolige netter og bekymringsløse dager noe som hørte fortiden til.
Men det var selvfølgelig verst for pasienten. Vi vet jo veldig godt selv hvorfor vi blir syke og at det går over, men jeg tok meg selv i å filosofere over følgende: Hva om Madeleine tror det skal være slik resten av livet – at dette er noe hun bare må venne seg til? Og etter å ha fundert litt over dette, syntes jeg om mulig enda mer synd på henne. Hun aner jo ikke hva som skjer og hvorfor det skjer. Og hun har heller ikke språket som skal til for å forklare hvordan hun føler seg eller for å forstå våre forklaringer. Så det eneste som teller i en slik situasjon er kjærlighet og omsorg.
Vi kunne se at Madeleine var ganske redusert, men hun klagde ikke så veldig på dagtid. Hun smilte tappert, men tok seg tidvis til øret og skar noen grimaser. I tillegg hadde hun blårøde striper under øynene. Vi ringte legevakten som sa at vi kunne se det an til søndagen, men da de hørte om stripene fikkvi beskjed om at de ville se henne med en gang i tilfelle det var noe alvorlig. Heldigvis var det ikke noe alvorlig galt. Senkningen var riktignok litt høy, men ikke høy nok til at de ville gi henne antibiotika. Men de fant ingenting annet galt, og de oppfordret oss til å ta kontakt med fastlegen på mandagen. Der fikk Madeleine konstatert "halv" ørebetennelse og fikk antibiotika for denne. Så når helga kom igjen var det som å få ei ny jente, så kvikk og frisk var hun.
Men det skulle bare et par nye dager i barnehage til for at hun på nytt fikk feber, samt en kraftig forkjølelse. Og jeg ble også smittet. Så der lå jeg og Madeleine og hostet om kapp, særlig nattestid. Jeg klarte fint å sove meg gjennom Madeleines hosting, men hun våknet av min. Og stakkars Marie sov vel knapt en time pr natt i flere uker på grunn av støyen fra begge sider. Ja, for Madeleine lå en liten uke på eget rom, og det gikk aldeles utmerket, men siden hun nå ble syk var det mest praktisk å ta henne inn til oss igjen. Og siden hostinga mi forstyrret både Madeleine og Marie ble det til at jeg tok sofaen fatt.
Vi prøvde å redusere Madeleines ubehag med febernedsettende mikstur og slimløsende hostesaft. Lav feber ble ikke medisinert på dagtid, men hvis vi så at hun strevde, og at feberen steg over ca. 39 grader, fikk hun medisin. Vi føler det er viktig å finne en balansegang mellom det at feberen faktisk har en funksjon og det at Madeleine skal slippe å slite med de problemene feberen medfører.
Omsider ble hun frisk nok til å gå i barnehagen igjen, og denne gangen holdt hun i nesten to uker. Hun trivdes veldig godt med de andre barna, og hvis hun så at noen var triste, humpet hun bort på rumpa for å gi dem leka si. Ja, hun humper fremdeles, men nå går hun når vi holder henne i hendene. Så vi kan notere nok et framskritt når det gjelder det grovmotoriske. Finmotorikken er det imidlertid ingenting i veien med. Både Marie og jeg har stusset over at hun holder blyanter på "voksen" måte.
I barnehagen finner de på mye gøy. En dag var de på tur til en fritidsgård i nærheten, og Madeleine koste seg veldig. Hun har blitt veldig opptatt av dyr i det siste, og hun sier blant annet "pus" når hun ser en katt. Og om hun ikke sier hva dyrene heter, så lar hun oss vite at hun likevel kan navna. Når vi spør henne "Hvor er hesten hen?" peker hun straks på bildet av hesten i billedboka si, og stort sett treffer hun på de fleste dyr. Unntatt når Marie peker på en apekatt eller elefant. Da sier Madeleine "pappa" ...
Etter to friske uker, ble Madeleine syk igjen. Hosten hadde ikke helt sluppet taket, og feberen kom tilbake. Det verste med hostinga er de gangene hun hoster sånn at hun kaster opp og når hun hoster så mye at hun får problemer med å puste. Særlig det siste har vært skremmende et par ganger. Og jeg reagerte kraftig da Marie fortalte at legen hadde gitt Madeleine resept på hostedempende hostesaft. For det første sto det på flaska at den ikke skulle gis til barn under to år, og for det andre mener jeg at ved slimhoste er det viktig å hoste, og at hosterefleksen ikke skal undertrykkes. Vi har derfor ikke gitt henne noe av denne hostesaften men heller blitt flinkere til å gi henne alle dosene med slimløsende hostesaft, og dette hjalp veldig bra, selv om legen påsto at det ikke var noen vits i det ... Så jeg har begynt å tenke tanken på å bytte ut Madeleines fastlege, og jeg har også skrytt veldig av min egen fastlege overfor Marie. Forhåpentligvis kan også Marie og Madeleine finne en fastlege som vi alle finner tonen med. Jeg stemmer på min egen lege, som virker veldig flink, men Marie ønsker i utgangspunktet en kvinnelig lege. Så vi får se hva det blir til.
Fra den siste sykdomsperioden startet har Madeleine blitt veldig opptatt av Marie, og protesterer veldig når noen andre enn Marie henvender seg til henne. Problemet er absolutt størst når Marie er tilstede. Hvis jeg skal passe henne mens Marie går på butikken, blir det heftige protester med gråt, hoderisting og sprelling. Seansen varer helt til et halvt minutt etter at Marie har lukket døra etter seg. Da er plutselig alt det forferdelige glemt. Det samme skjer uansett om det er jeg, mormor eller tante Helen som nærmer seg. Og dette har også blitt et problem i barnehagen, siden Marie jobber på Madeleines avdeling. Problemet er bare enda større der, siden hun fortsetter å klage selv etter at Marie har forlatt rommet, for eksempel for å gå til pause. Til tider er det så ille at hun protesterer ved matbordet i barnehagen bare Marie reiser seg for å finne vann til et annet barn.
Vi har tenkt mye på hva som kan ha utløst dette. Det kan være at de første ukene i barnehagen gikk fint fordi Madeleine trodde det var en midlertidig ordning, og at det etter hvert har gått opp for henne at det er varig, og at det ikke er alltid Marie kan gi henne hundre prosent oppmerksomhet hele tida. Men samtidig tenker vi på at det startet i forbindelse med en sykdomsperiode, og at det kan ha en sammenheng med det. Men det vi har sett på som det mest sannsynlige er at det har med tannframbrudd å gjøre. Det ser ut til at hun er i ferd med å få jeksler, og vi har hørt fra andre at de kjenner seg igjen i beskrivelsen av det endrede adferdsmønsteret hennes og at dette ordnet seg når jekslene var kommet ordentlig fram. Dette underbygges også av at hun tygger veldig heftig på flaskesmokken og tuten på tutekoppen for tida. Og nå helt i det siste kan vi ane spor av forbedring - hun er ikke så sutrete lenger - men hun søker fremdeles absolutt mest til Marie så lenge hun er innen rekkevidde.
Dette har altså vært en mer krevende periode enn vanlig, men samtidig er alt glemt når Madeleine sender oss sine vakreste smil og gir oss de deiligste koser. Og hvis vi samtidig husker på at vi tidligere har sluppet helt unna sykdom og at det kun tok to måneder etter fødselen før Madeleine fant en god døgnrytme, har vi nok sluppet ganske lett fra det. Og for de som strever med kronisk og/eller alvorlig syke barn, virker nok hele denne artikkelen ganske patetisk, så konklusjonen må nok bli at vi ikke har noe særlig å klage over, selv om det er vanskelig å tenke positivt akkurat når det står på som verst.
Til slutt vil Madeleine, Marie og jeg ønske dere alle en riktig fredelig jul og en avslappende romjul, så kommer jeg tilbake på nyåret med en artikkel om hvordan Madeleine opplevde julen.