Jubelen runger, med en arm over hodet. Smilet er bredt, og begeistringen er total og ekte. Kontrasten er stor fra forrige beretning, og ordet ”ja” er veldig populært. ”Hva? Klarte du å reise deg opp uten hjelp? Jaaaa!!! Så flink du er, Madeleine!” Og Madeleine stemmer lykkelig i.
Vi merker at hun ikke blir så ofte frustrert lenger. Kanskje fordi hun har lært seg forskjellen på ja og nei? Og sikkert også fordi hun har hatt en fin utvikling hva ordforråd angår.
Dialogen kan gå omtrent som dette:
- Vil du ha skive med leverpostei?
- Nei
- Skive med kaviar?
- Ja.
- OK, da skal du få kaviar. Vil du ha vann?
- Vann.
- Pappa finner vann til deg. Sånn.
- Neiiii, VANN!
- Åja, melk, ja.
- Ja, vann!
- Sånn, her er melk og skive med kaviar. Mmmm. Skal pappa gi?
- Neiiiii
- Åja, drikke først?
- Ja. (sluuuurp) Aaaahhhh
- Ja, godt med melk. Aaaahhhh
- AAAAAHHHH
- Må spise litt også
- Mmmm... (Spiser skiva fort opp) Mer!
- Mer skive? Med kaviar?
- Ja. Opp og ned.
- Nei, Madeleine. Ikke søle med tutekoppen. Tuten opp. Sånn.
- Opp!
- Nei, ikke sånn opp. Ikke over hodet. Men det er ikke så lett å skjønne forskjellen... Tuten må peke opp. Da søler du ikke.
- Opp og ned.
- Oj, ikke miste koppen nå.
- Oj. Datt ned.
- Ja, koppen datt på gulvet. Pappa kan ta den opp.
- Jaaaa!!!!
- Sånn, nå må pappa gå og skylle tuten. Og finne mer skive med kaviar.
- Hadet
- Nei, pappa skal ikke gå langt. Skal bare finne skive og vaske tuten.
- Se da, pappa! Se!
- Hva er det nå pappa skal se? Ojjj. Ja, se den store fuglen utenfor.
- Kra kraaa
Jeg kunne sikkert fortsatt lenge. Hun er veldig pratsom til tider. Men selvfølgelig er det langt fra alt som er forståelig. Det kommer an på dagsformen. Enkelte dager prater hun kun ”Madeleinesk”, men det er tydelig at hun får med seg det meste som blir sagt.
Madeleine har også fått en ny ”bestevenn”. Anne er ei lita tøy-and som får være med Madeleine over alt – i senga, på stellebordet, i sofaen, på gulvet og i barnehagen. Hva var vel livet uten Anne?
Og den siste måneden har hun virkelig begynt å nærme seg status som fotgjenger. Hun har lenge gått med et godt tak i våre hender, men hun klarer nå å gå langs sofaen og de andre møblene uten av vi støtter. Hun behersker også gåvogna si på egen hånd. Og ellers er det kun en liten finger å holde i som trengs for å gå selv. Vi prøver av og til å plassere henne på gulvet uten å holde henne, og det går bra i omtrent to sekunder, inntil hun oppdager at det ikke er noen som holder ...
Nå i helga var Madeleine sammen med tante og onkel helt fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag. Marie og jeg unnet oss en mini-tur til Bergen for å se på Ylvis-show og bare være kjærester. Og det var en ganske merkelig følelse å være barnløse for et døgn. Det ble en kombinasjon av å savne Madeleine og å bare kunne være for oss selv. Sånn sett en blandet opplevelse, men vi merket at det gjorde godt med litt avveksling. Tenk å få sove ut uten å ligge på vakt i tilfelle Madeleine våknet! Men sånn i tolvtida på søndagen begynte savnet å melde seg for fullt.
Og da vi endelig kom hjem klokka halv seks om ettermiddagen var vi veldig spente på hvordan det hadde gått. Og det hadde tydeligvis gått bra, fordi da Marie spurte om Madeleine ville komme til mamma, var svaret ganske så bestemt. Nei!
Men det var likevel tydelig at hun var glad for å se oss igjen. Hun var strålende munter helt fram til leggetid. Og høydepunktet var nok da vi viste henne hånddukka vi hadde kjøpt til henne - en svart ravn med mengder av personlighet. Navnet er selvfølgelig Ravnhild, og Madeleine skrek frydefullt hver gang Ravnhild flakset og kjeftet på henne med det svære nebbet sitt.
Aller siste nytt - fra i går - er at Madeleine har tatt sine første skritt. Mer om det i neste beretning.