Madeleine hadde lenge vært redd for å slippe taket og gå selv, men dette løsnet like før jeg skrev forrige beretning. Nå løper hun stødig rundt i lekeparken og klatrer opp og ned trapper. Men hun har fremdeles noe å gå på grovmotorisk i forhold til andre på hennes alder. Finmotorisk klarer hun seg for øvrig veldig bra.
Språket har også eksplodert. I mai pratet hun som regel to- og treordssetninger, med et par innslag av lengre setninger. Eksempelvis kunne hun i mai ha sagt "Sitta i stolen, pappa!" da hun ville at jeg skulle sette meg i en bestemt stol. Nå, en uke før hun blir to år, sier hun "Kom inn te meg, pappa, og sitta i denna stolen".
Hun har også siden sist beveget seg fra "her og nå"-betraktninger til "der og da". Her en dag hentet jeg henne i barnehagen, og så lagde hun en scene av at hun ville at vi skulle kjøpe ny bil! Hun var fast bestemt på at hun ikke ville ha den bilen som vi har nå - hun ville heller ha "denne", og pekte på en bil som hører til et par prisklasser over. "Nei, vi kan ikke kjøpe ny bil, Madeleine - det er altfor dyrt, og vi har jo denne fine bilen her" Det var tydeligvis ikke godt nok, for hun protesterte ganske lenge på akkurat dette. Da vi kom hjem til Marie, fortalte jeg henne at Madeleine ville ha ny bil. Madeleine ville også bidra til fortellingen, og stemte i: "Neeeiii! sa pappa då. Jooooo! sa Madeleine då" Og litt senere gav hun oss en ny bekymring å tenke på: "Nå ska eg ut å kjøra bil!" sa hun. Og vi var med på leken. "Greit - god tur, da. Kjør forsiktig!" Og svaret kom kontant: "Nehei, eg ska kjøra KJEMPEFORT!"
Den siste måneden har hun forresten blitt ganske så bestemt. Hun har egne meninger om det meste, og vi må mase, lokke og true for å få ting unnagjort. I vår en gang ble jeg lei av å vente på henne da vi skulle hjem fra barnehagen. Hun "skulle bare...også bare", og det endte med at jeg sa "Nei vel, da må pappa komme og hente deg". Og så bar jeg henne ut til bilen, til ville protester og et svare spetakkel. Dette har tydeligvis gjort et veldig inntrykk på henne, fordi jeg kom til å bruke samme talemåte i forbindelse med noe somling den siste måneden. "Kommer du selv, eller må pappa komme og hente deg?" Reaksjonen var spontan. "Neeeiii, ikkje henta meg, pappa. Komma sjøl!"
En annen artig betraktning er når jeg for sjette gang sier "Madeleine - kom nåååå!", så svarer hun veslevoksent: "Ikkje hyla sånn, pappa!". Og jeg forsvarer meg med "Pappa hyler ikke...", og får i grunnen støtte til slutt: "Nei, pappa barra snakke litt!"
Ellers har Madeleine (igjen) flyttet inn på eget rom. Sist gang var det sykdom som satte en stopper for det etter bare et par dager. Nå går det veldig fint. Til å begynne med var det vanskelig å finne en fast rutine ved legging, og det ble mye klaging og jamring. "Synga mærr, mamma!" eller "Holda håndå, pappa!". Og da vi forsøkte å sette grenser, var de ikke alltid like konsekvente. Men nå har vi funnet en rutine som fungerer. Først sitter Madeleine på fanget mitt, mens vi snakker om dagen som har gått. Deretter får jeg en god kos, og Madeleine klatrer opp i senga. Så sier jeg at "nå skal pappa synge to sanger", og spør hvilken jeg skal synge. Etterpå sier jeg "nå skal pappa synge den andre sangen", hvorpå Madeleine sier "Det e siste sangen!" Og etter at siste sangen er sunget, sier jeg at jeg skal gå ut i stuen. "Så kommer mamma inn og synger litt for deg, og etterpå skal du ...?" "Sova!", kommer det kontant fra Madeleine.
Og angående synging - Madeleine synger med på de fleste sangene vi synger. Og i blant driver hun oss til vanvidd ved å bevisst begynne å synge en annen sang mens vi synger, mens hun ler ertende mot oss ... Favorittene er "Fola blakken", "Haren uti gresset", "Bæ, bæ, lille lam", "So, ro, lille mann" (med Madeleines omskrevne strofe "alle mus i alle LAM ligger nå og sover"), "Mikkel Rev" og selvfølgelig den store favoritten "Lille pusekatt". Denne sangen lever hun seg helt inn i - så mye at jeg tok henne i å kjefte på en kattunge som var ute og gikk. "Gå hjem! Gå te mamma'n din! Neeeiii, DEN veien!!!" sa hun og pekte bestemt, før jeg ble nødt til å bryte inn og si at "Den er sikkert på veg til butikken for å kjøpe melk, så går den nok hjem med melken etterpå. Da blir mamma'n glad!" Denne teorien ble akseptert, og pusekatten fikk lov til å fortsette.
Madeleine er forresten veldig sjenert. Hvis noen ukjente snakker til henne, gjemmer hun ansiktet inntil låret mitt. "Eg kjenne ikke den damå!" er et mye brukt uttrykk i det siste, og det brukes i forhold til ukjente personer, nye tegnefilmkarakterer, skumle tegnefilmkarakterer eller til og med kjente figurer i ukjente antrekk. For eksempel klagde hun sin arme nød da hun så Ole Brumm med gul frakk og hatt på hodet i en episode. "Eg kjenne ikke den Ole Brummen!" sa hun. Senere i samme episoden sa hun at hun ikke kjente Tussi heller, men han var da vitterlig ikke utkledd, så da måtte jeg bare si "Joda, du kjenner Tussi. Du kjenner Ole Brumm, Sprett og Tigergutt også! Du har jo alltid kjent dem før!" Men hun stod på sitt. "Nehei, kjenne barra Tenn-barnet (= Kengubarnet) og Nøff! Ikke Tussi, ikke Ole Brumm, Prett og Tigerdutt heller!"
Men da kveldsmørket senket seg over senga hennes inne på "leke-brommet" og siste sang var sunget, tydet alt på at hun kjente dem likevel ...