Forrige beretning sluttet med at Madeleine gikk helt alene. Siden den tid har det skjedd ganske mye. Hun gikk litt selv i barnehagen de neste dagene, men så skjedde det skrekkelige - hun datt på rumpa og bet seg i leppa. Og fra dette øyeblikket nektet hun å gå. Hun protesterte vilt og heftig hver gang vi slapp henne og var tydelig redd for å falle. Hun klamret seg til bena våre og nektet å gå alene.
Dagen etter fikk hun vannkopper, og det hjalp heller ikke noe særlig. Nei, det var bare ufyselig. Det verste med vannkoppene var all kløingen. Det klødde noe grusomt. Men Madeleine visste ikke hvordan man klødde seg, og vi viste henne heller ikke hvordan det kunne gjøres, så en periode var verden bare grusom. Vi prøvde så godt vi kunne å lindre kløen hennes med hvitvask og havrespray, og det hjalp litt, men det var vondt å høre henne skrike til hver gang det klødde. ”Nei, nei, nei!” ropte hun hver gang kløen kom luskende. Tredje dag var det så ille at vi gikk til legen og fikk antihistaminer mot kløen, og det så heldigvis ut til å hjelpe godt.
Så kom påsken, og de frekke vannkoppene fant ut at de også skulle ta seg påskefri etter hvert. Påskeferien ble brukt til å besøke besteforeldre og andre slektninger, og særlig gøy var det å se hvor fin kontakt Madeleine fikk med bestemor og bestefar, som hun ser for sjelden. Mormor og morfar har jo vinterbolig i Stavanger, så dem ser hun stort sett daglig. Men etter påskeferien spurte hun mye etter både bestemor og bestefar, og forlangte å snakke med dem i telefonen.
Korker er en morsom greie. Hun er så fingernem at det er en fryd. Det har hun definitivt ikke etter faren. Hun skrur korkene både av og på om det er skrukorker, og tar dem av og putter dem på dersom det er hettekorker.
Madeleine interesserer seg også veldig for farger. Fargen ”blå” er spesielt populær. Ja, den er så populær at nesten alt var blått en periode, uansett farge. Men nå treffer hun riktig farge forbløffende ofte. De mest treffsikre fargene er blå, gul og rosa(!). Ellers kan hun navnet på fargene grønn, rød, lilla, grå og hvit.
Språket hennes begynner å ta form nå. Hun prater vanligvis i to- og treordssetninger som ”Gå ut” og ”Ikke sove nå”, men hun trår i blant til med ”Datt ned, den, pappa!”. Det siste nye er at hun har begynt å bruke preposisjoner, som ”oppi”, ”under” og ”oppå”, og hun bruker dem riktig. ”Ta sanden oppi spannet” og ”ballen datt under senga”. Jeg innbiller meg at det er litt tidlig for ei jente på nitten måneder å prate så godt, så da gjør det ikke noe at hun er sen med å slippe taket og gå selv.
Og for å komme tilbake til dette med motorikken, så har vi brukt mye tid på å gjøre Madeleine trygg på å gå alene igjen, og de siste par ukene har dette løsnet. Før det løsnet skikkelig, merket vi at hun var irritabel, sint og sutrete, og vi lurte litt på om hun brygget på noe, men innerst inne håpet vi at det var et tegn på at hun var frustrert over å ikke våge å gå selv. Ikke for at vi ønsket at hun skulle være frustrert, men fordi det da ville kunne føre til at ønsket om å gå ble større enn redselen for å falle. Og helt riktig - etter at hun vågde seg ut på egne bein uten støtte har hun vært i et strålende humør.
Siden har hun gått alene hver dag, og mer og mer for hver dag. Hun har til og med ramlet, uten at det gjorde noe særlig. Og de aller siste dagene har hun blitt mye flinkere til å klatre, så det virker som om det er en kode hun har klart å knekke. Og det gleder både mammaens og pappaens hjerter.
Nå nærmer det seg 17. mai, og vi er veldig spent på å se om Madeleine synes det er noe stas. Mer om det neste gang.