Ropet skjærer gjennom marg og bein. Hva skjer?
For oss handler det om at vi løfter henne opp, introduserer henne for noe spiselig, legger henne i senga eller går forbi mormor og morfars leilighet uten å ringe på – bare bagateller som ikke er noe å ta på vei for.
For Madeleine handler det om at hun ønsker å sitte – kanskje gjøre seg ferdig med det hun holdt på med, at hun ikke er sulten, at hun ikke er trøtt eller at hun hadde gledet seg til å smake på mormors pannekaker etter en lang dag i barnehagen. Og kanskje det også handler om frustrasjon over å ikke kunne kommunisere følelsene og ønskene sine med riktige ord, eller å vise at ”jeg bestemmer over mitt eget liv”.
En annen ting er at et barn i gjennomsnitt hører ordet ”nei” ca 40.000 ganger sine første fem leveår, mens ordet ”ja” til sammenligning blir brukt ca 2000 ganger i løpet av samme periode. Det er en tankevekker!
I det siste har vi derfor prøvd å stimulere til bruk av ordet ”ja”, og vi har i løpet av et par uker merket forskjell. Og det er vel og bra, men fremdeles lurer vi på hvorfor hun fremdeles i blant sier nei og rister på hodet når vi for eksempel byr henne appelsin, mens hun like etterpå spiser av hjertens lyst. Det finnes flere teorier rundt dette, blant annet med identitetsbygging og grensetesting, men jeg føler ikke helt at det treffer. Jeg har derfor spurt hva andre foreldre mener og tror om dette, og ett av svarene jeg likte var at det kan være forskjell på om vi gir henne eller om hun får ta selv. Vanligvis byr vi henne maten først, men om hun sier nei til å få puttet en appelsinbit i munnen, kan det være ønsket om å gjøre dette selv som er det vesentlige. Nei kan altså bety ”Nei, jeg vil heller gjøre det selv!”.
Dette må selvfølgelig testes, og jeg skal holde dere informert om hvordan det går.
Yoghurt er ja-mat. I hvert fall i Madeleines øyne. I det siste har hun som regel svart ja når hun blir tilbudt dette. Men det er selvfølgelig viktig å ikke bli for ensformige i kosten, så grensa går ved en barneporsjon yoghurt til dagen. Hadde det vært opp til Madeleine, hadde dagen vært en eneste yoghurtfest. Epler, druer og appelsiner er også populært. Og det gleder oss, siden hun ikke har vært særlig interessert i frukt tidligere.
Vi er altså veldig glade for at hun har begynt å si ja. Men hun har også lært seg mange andre ord i det siste. En opptelling viste godt over 20 ord, og uten at jeg skal ramse opp alle, kan jeg nevne ja, nei, opp, ned, eple, appelsin, mamma, pappa, hei og hadet. "Opp og ned" er også en frase som er populær for tida.
Det aller morsomste er forresten at hun har begynt å synge. Det begynte hun med allerede i november. En kveld jeg skiftet på henne begynte hun å nynne "Mikkel Rev". Til å begynne med var det kun de tre tonene i selve tittelen hun nynnet, så det kunne nesten ha vært hvilken sang som helst, men jeg reagerte på at det var helt rytmisk. Noen dager etterpå begynte hun å nynne videre. Da kom hun halvveis i verset: "Mikkel Rev satt og skrev på ei lita tavle". Jeg spurte Marie om de hadde sunget denne sangen mye i barnehagen, og hun mente at selv om de hadde sunget den noen ganger, hadde de ikke sunget den så mye at den burde ha festet seg. Men det hadde den tydeligvis. Det hele toppet seg da hun var med meg på lekeplassen og nynnet halve verset om og om igjen femten minutter i strekk. Ja, jeg tok tida ...
Sist gang lovte jeg at jeg denne gangen skulle skrive litt om hvordan Madeleine opplevde jula. Nå har det blitt sent i januar, og jul som tema i denne artikkelen virker litt malplassert, men jeg kan nevne høydepunktene. Julaften ble feiret sammen med svigerforeldrene mine og Maries søster og mannen hennes. Høydepunktene på julaften var blant annet det som skjedde under middagen. Marie skjenket seg et glass brus og alle vi andre ropte navnet hennes i kor, som om hun slett ikke hadde rett til å forsyne seg på den måten ... Saken var imidlertid at alle vi andre så at Madeleine var i ferd med å velte den store stålampa inn i stuevinduet. Heldigvis var Marie rask på labben og hindret en katastrofe ... Det andre høydepunktet var da Madeleine fikk pakke opp presangene sine selv. Du verden så gøy det er med papir! Først flerret hun papiret av presangene, og deretter rev hun alt papiret i småbiter og kastet det på gulvet. Storveis - julen kunne vel neppe ha blitt bedre for hennes del!
Madeleine syntes det var veldig stas med juletre, pakker og alt det andre som hører jula til. Det var også moro med all oppmerksomheten hun fikk da vi var på besøk hos Maries bror med familie. Og da vi senere i romjula reiste til foreldrene mine som hadde besøk av de to søstrene mine med familie, ble det ikke mindre oppmerksomhet på henne. For vår del var det gøy å prøve Singstar, som barna til søstera mi hadde fått i julegave. Da jeg stolt kunne fortelle Marie at jeg hadde oppnådd nivået "Artist", hadde hun ikke noe annet valg enn å trå til selv. Og når Marie trår til blir det som regel bra - og når jeg tenker over det, er det ikke så rart at Madeleine synger Mikkel Rev når hun er 13 måneder, når hun har ei mor som går hen og synger seg fram til nivået Singstar ...
Da jeg var liten var det alltid snø på julaften. I hvert fall føltes det slik. I år var det ikke antydning til snø. Både temperatur og regnmengde minnet mer om dårlig St. Hansvær. Men i slutten av januar kom snøen på besøk. Og dere kan tro Madeleine likte seg på akebrettet. Riktignok var vi bare ute i parken og fant noen små hauger med omtrent en meter høydeforskjell, men vi følte det var greit å introdusere henne forsiktig for vintersportens gleder. Og det falt virkelig i smak. Foreløpig ble det med noen få dager før været slo om igjen, men vi pleier som regel å få et par akemuligheter i februar også.
Og tror dere Madeleine ville inn igjen etter at vi var ferdige med å ake?
NEEEIIIII!!!!