Julaften er ikke julaften uten julegudstjeneste. Dette har vært en tradisjon for meg siden jeg var liten, og jeg håper det er noe vi kan føre videre. Espen er ikke oppvokst med det, men han har blitt vant til det nå, og trives med det. Familien min bor et stykke fra der vi bor, men en del av Espens familie bor også på dette stedet. Espens farmor var derfor svært glad over å kunne være med oss i kirken, og få hilse på barnebarnet sitt.
Denne gudstjenesten var på mange måter spesiell for oss. Vi skal gifte oss i mars, i denne kirken. Dette var sannsynligvis siste gangen vi var her før vielsen, med unntak av generalprøven. Min morfar ligger også begravet ved denne kirken. Vi hadde et nært forhold, og jeg skulle ønske han kunne få oppleve oldebarnet sitt!
Julemiddagen er høydepunkt for mange i julen. Når man er gravid og kvalm er det ikke ribbe og riskrem som frister mest. Det gikk bra, selv om jeg hadde gruet meg veldig på forhånd. Heldigvis har alle i familien full forståelse for at jeg ikke er den mest storspiste for tiden.
Spiren som ligger i magen har fått et kallenavn. Etter siste ul så den ut som en peanøtt, og Espen mente derfor at “Peanut” måtte være et passende navn. Alle spør nå om hvordan det går med Peanut, og det er morsomt. Flere av vennene våre har nå fått vite om begivenheten, og alle gleder seg like mye som oss.
Peanut fikk sine første gaver i julen. Det lå en pakke under treet, med påskriften “Til lille nurket, fra mormor og morfar”. Den inneholdt to bodyer med blondekanter og en konvolutt. Der var det et kort som sa at de gledet seg masse, og at den dagen Peanut kom til verden, skulle h*n få vugge av dem. Kjempe koselig!
I romjulen ringte mamma meg, og spurte om vi var hjemme. De var da på tur forbi, og ville stikke innom å si hei. Når Espen skulle lukke opp døren, ble han møtt av en stor eske fra Fisher-Price. De kommende besteforeldre hadde kjøpt elektrisk huske. Det er klart - slikt MÅ man jo ha…hehe!
Neste gang skal dere få høre om nyttårsfeiring, selskaper, og min andre time hos legen.