Denne uka var det tid for vår allerede tredje ultralyd. Ettersom det var 14 dager siden sist, så regnet vi med å se stor fremgang. Sist var det jo nærmest bare en liten celleklump med hjerte, mens nå skal vi kunne skimte et mini-menneske. Det var samme legen som de to andre gangene, og hun påpekte at det var enkelte pasienter hun så oftere enn andre. Hun var nok like spent som oss, etter den tøffe starten.
Hun startet undersøkelsen, og etter to sekunder kunne jeg se en alvorlig mine i ansiktet hennes. Jeg snudde meg mot skjermen, og la merke til at det ikke var noe hjerte som slo… Akkurat der og da føltes det ut som om hjertet mitt skulle stoppe!!! Espen var med han også, og han skiftet ansiktsuttrykk tre ganger og ble likblek.
“Her er det noe som ikke stemmer”, legen var alvorlig. Den ene gangen jeg hadde lagt tvilen til side, kom det en dyster melding. Også nå rett før jul…
Etter noen sekunder med panikk, og en lege som febrilsk prøvde å finne tegn til liv, kom jeg på noe jeg hadde lest om ul-apparatene til Riksen. De fungerer ikke alltid som de skal!
“Kan du ikke finne et annet apparat”, prøvde jeg å foreslå for legen. Jo, det kunne visst hende det kunne forandre saken. Så forsvant hun på søken etter et annet. Umiddelbart kom hun tilbake, og meddelte at pga lunsj var det ledig på et annet rom. Opp på benken igjen, mye mer spent enn for tre min siden. Etter litt roting for å finne riktig vinkel, så vi et lite foster som tok salto inne i magen. Hjertet slo som bare det, og vi kunne for første gang se antydning til bein og armer. Perfekt, vår lille baby er perfekt!
Når vi alle hadde konkludert med at alt var i sin skjønneste orden, kunne jeg ikke annet enn å dra legen litt i ørene. Hvorfor ha et apparat, hvis det ikke fungerer?! Hun bortforklarte det hele med pengemangel, og at slike apparater var dyre. Hvor er John Fredriksen når vi trenger han som mest sier nå jeg… Vi påpekte at hvis vi ikke hadde vært oppvakte og tenkt rasjonelt (som de færreste gjør i en slik situasjon), så kunne vi risikert å måtte ventet hele julen uten å vite om barnet vårt var dødt eller ikke!
Legen ville nå at vi ikke skulle ta flere ultralyder før den ordinære som jeg har fått time til i uke 17. Hun mente påkjenningen rundt det var for stor både for oss og for henne. Jeg kan jo si meg delvis enig, men samtidig er det ingenting som er viktigere enn at lillegull har det bra. Hun har også søkt meg inn til adi-pol, som er en poliklinikk for risikosvangerskap og overvektige, så nå venter jeg bare spent på svar derfra!
Med stor ro og vissheten om at alt er bra, skal vi nå feire jul. Det blir veldig spesielt, dette har vært et år hvor det har skjedd mye. Og mye skal skje i neste…