Denne uken har vi vært inne til ny ultralyd, for å dobbeltsjekke at alt er i orden. Vi hadde på forhånd ikke turt å skape oss noen forhåpninger, etter sist gang. På Riksen var det som vanlig mange som satt å ventet, og jeg merket at jeg ble mer og mer utålmodig. Da vi fikk komme inn og legen begynte undersøkelsen utbrøt hun: “Ja her har det skjedd saker siden sist”! Der var det et lite hjerte som banket - et lite embryo på 6 millimeter. Tårene trillet og for første gang opplevde jeg noe som kan kalles morsinstinkt - det vokste et lite menneske i min mage, og det var min oppgave å beskytte det!
En del av Espens familie bor i den nordlige delen av landet vårt, og denne uken har en fetter vært på besøk. I den forbindelse var det familiesammenkomst, noe som kan vise seg å være nokså slitsomt for en nygravid. Lukter og smaker fra et koldtbord egner seg ikke sammen med kvalme, viste det seg. Ettersom det kun er foreldre og søsken som er informert om begivenheten, prøvde jeg å late som om alt var normalt. Men jeg må si at det var veldig hyggelig, selv om det var slitsomt.
Vi fikk også spørsmål om vi ikke ville komme en tur nordover i sommer, og da ble hemmeligheten for stor. Men så sant formen holder, ble vi enige om en tur nordover i løpet av våren og det ser vi frem til.