May uke 5: Å dele nyheten
Det største sjokket har nå lagt seg, og vi har fått beina ned på jorden igjen. Mandag denne uken hadde jeg min første time hos fastlege. Pga min tidligere historie vil jeg få tettere oppfølging enn andre gravide. Legen var minst like fornøyd som det jeg var, og det ble tatt blodprøver, urinprøve og jeg fikk helsekort for gravide. Endelig var det bekreftet!
Familie, venner og kolleger har hele tiden fulgt oss tett på veien mot barn. For oss har det vært naturlig siden det har opptatt en så stor del av livene våre. Svigermor var vel den som ble mest satt ut av nyheten. Hun trengte et øyeblikk på å komme seg, før det tikket inn en tekstmelding “Gratulerer! Dette var veldig hyggelig“. Espen har vært på julebord denne uken, og sjefen hans var meget nysgjerrig på hvordan det gikk med forøkelsesprosjektet. Han hadde nok vært meget usikker på hva han skulle si, men endte opp med sannheten og det til stor glede!
Jeg hadde min første ultralydtime denne uken.. Vi ventet spent på å få se første tegn til babyen. Det ble derimot ikke den opplevelsen jeg hadde forestilt meg. Legen fant kun en liten spalte på noen få millimeter, og mente at dette umulig kunne gå bra.
Nå måtte jeg inn to ganger i løpet av uken og måle HcG nivået i blodet, slik at de fikk se om det steg. Nivået skal doble seg for hver 48. time i begynnelsen av svangerskapet, så det gir en god indikator på om alt er i orden. Nok en gang var håpet på bunn, og nervene tynnslitte! At det skulle være mulig å ha sånn uflaks…
Hadde tatt blodprøve hos fastlegen, og ringte med en gang for å få vite resultatet. 4935 lød svaret, ikke ille! Nå var det bare å vente på noe å sammenligne med. Alle som visste at jeg var gravid holdt seg like mye på pinebenken som vi gjorde. Dette måtte jo gå bra, det SKULLE gå bra!!!
Første prøve var klar tirsdag ettermiddag. 5730. Den hadde steget siden mandag. Fredag, ny prøve: 11710!!! Da gråt sykepleieren på Rikshospitalet like mye som meg tror jeg. Jeg var gravid, alt var i orden, og det vokste en liten spire inne i magen min!
Gledestårer har fått ett nytt begrep denne uken, og jeg tror dette barnet aldri vil kunne forstå hvor mye vi elsker det, og vil elske det… Neste uke skal vi tilbake på Rikshospitalet for å se hvor stor h*n har blitt siden sist; Da satser vi på et hjerte som slår!