Det var først midt i prøverørskarusellen at det ble snakk på bryllup. Fra alle nedturene vi har hatt gjennom denne tiden, har vi erfart at det gjelder å ha noe positivt å se fram til. Derfor begynte tankene å surre i høst før vi skulle i gang med første icsi-forsøk på Riksen. Lenge hadde vi hatt lyst til å gifte oss, og hvis vi skulle utsette det til vi var ferdige med å få barn, kunne det bli mange år til. Vi tenkte vel heller ikke at forsøket kunne bli vellykket; nedturen ved for store forhåpninger ville bare bli større!
Legene hadde gitt oss 25-30% sjanse for graviditet, og det er såkalt “gode odds” som vi fikk forklart. Likevel måtte vi innse at det var 70-75% sjanse for IKKE å lykkes. Og hva skulle vi gjøre da?
Enn hvor tøft det var, måtte vi innse fakta. Det var kanskje ikke meningen at vi skulle få barn, og skulle vi vært så heldige, var det et spørsmål om tid. Hittil hadde det tatt oss to og et halvt år, tre spontanaborter og snart to prøverørsforsøk. Hvor mye mer skulle prøvingen koste oss?!?! Påvirket av det, og ønsket om å bli gift, bestemte vi oss for bryllup. Men uansett måtte vi være realistiske nok til å se at forsøket kunne gå veien, så vi fant ut at det var best med vår-bryllup. Ingen drøm for meg å verken være kvalm eller høygravid i mitt eget bryllup… Forsøket var som kjent ikke vellykket, og samme dagen som den negative testen lå på bordet på Riksen, reiste jeg i brudesalongen. Nå skulle kjolen sys inn; Det var ingen sjanse for at jeg skulle være gravid i bryllupet! Så feil kan man ta…
Nå var dagen her, jeg skulle bli kona til Espen. En helt merkverdig tanke, men samtidig var det trygt å tenke på at vi skal være sammen resten av livet. Det er i hvert fall det som er meningen… Etter en noe slitsom natt på hotellet kom vi oss opp til frokost lørdag morgen. Espen sov hos sin forlover, så det var meg og min forlover som var på hotellet. Etter en noe redusert frokost (les: nerver), reiste jeg av gårde for å vaske bryllupsbilen. Så gikk turen til frisøren, hvor vi skulle være fram til vielsen. Nervene økte i takt med at klokka tikket, og den siste timen før vielsen var helt grusom… Da hoppet Peanut pingpong rundt i magen, og jeg måtte flere ganger gå meg en runde rundt for å få bukt med det verste.
Vielsen ble akkurat sånn som jeg trodde. Jeg gråt fra første minutt og til middagen var overstått på kvelden. Det var rart å se Espen stå der, og mamma gråt, og tanter og onkler blunket lurt fra hver sin kant. Etter tre kvarter gikk vi ut som mann og kone!
Fotoshooten var kjempe morsom, og middagen gikk (nesten) helt etter planen. Det som gikk skeis var det nok kun vi som merket, og da er det helt greit! Bekkenet overlevde bryllupsvalsen, og Peanut jublet over litt søt bryllupskake. Vi fikk utrolig mange fine gaver (Takk til Babyverden for de flotte blomstene!), og hele søndagen gikk med til pakking og rydding av dem. Jeg tror vi aldri har vært så slitne som når vi la oss den søndagen!
Mandag morgen leverte vi tilbake leide klær og bil, pakket en koffert og reiste av gårde med Color Fantasy til Kiel. Nå skulle vi slappe av! Vi reiste sammen med et vennepar, og alle sa det samme: “Planen for turen er ingen planer”! I innsjekken klarte vi å lirke av oss at det var vår første tur som nygifte, og da gikk det ikke mange minuttene før en mann kom bort med nye billetter til oss. De hadde oppgradert lugarene våre til suiter - uten ekstra kostnad!
Nå lå ingenting i veien for at turen ikke skulle bli vellykket. Vi koste oss med bad, shopping og mye god mat. I Kiel var vi raske med å oppsøke leketøysforretningen, så det ble noen gaver til lillemann også.
Når vi kom hjem på onsdag, hadde jeg veldig vondt i bekkenet og beina. Tidligere i svangerskapet har jeg ikke vært plaget med hovne bein, men alt stresset og gåingen i Kiel hadde tydeligvis forandret på det. Nå var beina mine så hovne at jeg nesten ikke fikk på meg sko. Også verket de, og jeg fikk et rødflammende utslett på leggene. På kvelden når jeg skulle legge meg var det så vondt at jeg hadde mest lyst til å grine. Espen masserte tålmodig, og bygget opp senga med puter og dyner for at både bein og bekken skulle overleve natten.
Dagen etter hadde jeg time hos fysio, og hun anbefalte meg en tur til legen. Fastlegen hadde ikke tid, men legevakta mente jeg skulle komme dit med en eneste gang når de hørte hvordan det var. Så var det full sjekk for svangerskapsforgiftning, men heldigvis var det nok bare de siste dagers strabaser som hadde gjort sitt. Blodtrykket var litt høyt, så jeg skulle komme tilbake hvis det ble verre, og de anbefalte oppfølging. Er det noe jeg får så er det i hvert fall oppfølging, så det skulle nok gå greit!
Uken ble avsluttet med enda et besøk på Riksen. Men denne gangen for noe helt nytt; Jeg skulle på tilvekstkontroll! I og med at jeg har gått ned en del i vekt, vil de forsikre seg om at lillemann vokser som han skal der inne i magen. Og det var ikke jordmor, men lege som skulle utføre kontrollen. På forhånd sa hun at han normalt sett skulle ha rukket å bli ca 26 cm og 400 gram. Svigermor var med når Espen måtte jobbe, og for henne var det nok kjempe spennende. Hun hadde aldri vært på eller sett ultralyd før, og ble ganske forbauset over de fine bildene. Peanut gjorde alle sine ablegøyer, og nok en gang viste det at det er gutt! Han var 28 cm lang og 450 gram stor - helt normal!!!
Neste uke er det påske. Egentlig var det meningen at vi skulle på hyttetur til Sâlen i Sverige, sammen med et vennepar. Men fordi jeg har fått disse problemene med beina, mener lege og fysio at det beste er å holde seg hjemme. Det var en liten strek i regningen, men vi skal nok klare å kose oss hjemme også. Mest av alt ser jeg fram til å nyte noen dager hjemme sammen med min nybakte ektemann!