Alle er slitne nå, etter mange måneder med planlegging, fiksing og kontroller. Nå må alt være i orden, alle må vite hva de skal gjøre, og alt må bli såkalt perfekt. Det er vel det de aller fleste ønsker for sitt bryllup; Det er denne ene dagen, og man får ingen mulighet til å rette opp i evt. feil! Men at man bruker så mye tid, energi og penger på èn eneste dag, er egentlig helt vanvittig. Man kan nesten ikke stoppe opp for å tenke på det, uten å bli litt kvalm. I hvert fall er det sånn for meg… Vi kunne fått mange måneder i Syden for de pengene vi har lagt ned i bryllupet. Og ikke minst rekreasjon! I stedet handler det om å lage en dag hvor familie og venner skal føle seg velkomne, og trives, for å feire vår dag.
Familie fra land og strand har strømmet til denne uken, og det er veldig koselig å se alle sammen igjen. Vi har heldigvis fått tid til å hilse på de fleste før den store dagen - da vi har hørt at det kan bli knapt med tid til det når dagen kommer.
Med vilje har vi lagt det opp timeplanen slik at jeg ikke har noen kontroller hos lege eller jordmor denne uken. Vi har knapp nok tid som vi har, og dessuten tror jeg Peanut klarer seg utmerket en hel uke uten at noen skal forstyrre han. Det virker som han trives inni der, han holder nå på med sine ting, og passer på å gi mamma`n sin en passelig dytt når han finner det for godt.
Den eneste terapien jeg har unnet meg, er noen timer hos fysioterapeuten. Hun gjør underverker for bekkenet mitt, og får meg til å føle meg som et nytt menneske hver eneste gang. I tillegg fikk jeg telefon fra kommunen forrige uke, om at jeg er innvilget svømmetrening. Så denne uken hadde jeg min første økt i bassenget, og det gjorde også sitt til at jeg med en gang så litt lysere på utsiktene for hvordan resten av svangerskapet skal bli.
De to siste dagene før helgen hadde Espen tatt seg fri fra jobben. Nå var det alvor; For sent å snu, ingen vei tilbake osv… Klær ble hentet, kjolen passet, trykksaker sjekket, biler vasket, hunden ble satt på kennel, skjorte strøket etc etc. Dagen før dagen reiste vi til mitt hjemsted, hvor bryllupet skulle være. Vi gjennomførte generalprøve i kirken, og da tror jeg våre kjære mødre fikk en klump i halsen. Lokalene ble pyntet, maten laget, drikkevarer på plass, og vi fikk pakket opp de gavene som hadde kommet til nå. Nå skulle vi bare slappe av på hotellet til dagen etter; DEN dagen, når den var slutt skulle vi være mann og kone!
Når jeg la meg den fredagen, var jeg så sliten, at jeg hadde begynt å grine om noen hadde sagt “Bø”! til meg. Da hjalp det lite at humørsvingningene fra graviditeten gjorde sitt til at jeg fra før var ganske amper, når det viste seg å være konferanse på hotellet. I utgangspunktet helt greit, men når festen 3 etasjer under oss kunne høres inn på hotellrommet ble jeg ganske fortvilet. Forloveren min prøvde å berolige meg med at et hotell som regel stenger baren kl 02, og at folk ville finne senga. Men forloveren sovnet, festen fortsatte, og klokka ble både 02, 03 og 0330. Da var min tålmodighet slutt! Iført kun pysj trasket jeg trappene ned til lobbyen, som for øvrig var full av feststemte gjester, og tømte noen av mine påtenkte gloser utover den stakkars nattevakten. Med forklaring om både bryllup og graviditet, avblåste jeg hans argument om at han alene mot 50 gjester ble litt spinkelt. Jeg tenkte med skrekk og gru på vekkerklokka som skulle ringe om 4 (!) timer, og den lille i magen som danset breakdance i magen etter hvert som blodtrykket steg! Dessverre hjalp mitt utbrudd svært lite, og på lørdag kl 0730 konstaterte jeg 2,5 time med søvn. Man kan bli mannevond av mindre!!!