Lille Peanut gjør tydelig store framskritt i magen. Nå går det nesten ikke en dag uten at jeg kjenner bevegelse, og jeg begynner også å gjenkjenne et mønster på det. Tydelig er han like B-menneske som mammaen sin, for han holder det gående i ett kjør fra kl 00.30 til 02.00 hver natt. Det er og sjelden jeg kjenner noe fra han før kl 11-12 på formiddagen. Som alle andre barn er han glad i sukker, for hver gang jeg spiser eller drikker noe setter han i gang de små trommestikkene i magen. På ultralyden forrige uke så vi at han suttet på tommelen og tok etter føttene, og det er utrolig gøy å vite at han gjør slike ting der inne i hulen sin.
Bekkenløsningen blir bare verre og verre og jeg har måttet bruke krykker noen ganger denne uken. Det er utrolig slitsomt, men helt sikkert verdt det når lillemann ser dagens lys. Fysio mener at det ikke er stort å få gjort med det, utenom bassengtrening. I kommunen her jeg bor er det bare ett oppvarmet basseng, og man trenger henvisning fra lege for å bli satt på venteliste. Heldigvis fikk jeg skaffet meg en henvisning pr telefon, så neste uke blir jeg forhåpentligvis tatt med i vurderingen. Når det blir innvilget, får jeg trene i gruppe for gravide, og da håper jeg på noe bedring av plagene.
Bryllupet føles nå nærmere enn noen gang, og vi var denne uken samlet hos Espens foreldre sammen med toastmaster for å gjennomgå kjøreplan for dagen. Hun har vært veldig flink, og jeg vil påstå at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Jeg skulle også prøve kjolen nå for å se hvor mye den måtte tilpasses. Ettersom det fortsatt er fire uker igjen, må vi ta høyde for at magen kan vokse litt til før den store dagen. Både de i brudesalongen og jeg var nok like spente, men kjolen passet den. Et vekttap i svangerskapet på ca 12 kg har nok bidratt til sitt på den fronten, for det var ikke mye å gå på. Jeg merket at den fort kunne bli utilpass ved magen, så den skal sys ut noen få cm. To dager før skal den på igjen så da får vi håpe på full klaff!