May uke 12: Femte ultralyd
Luftboblene fra forrige uke har bare fortsatt, og jeg er nå helt sikker på at det er Peanut jeg kjenner. Altså, ikke h*n direkte, men et resultat av h*ns bevegelser. Utrolig gøy, for vi hadde ikke forberedt oss på å kjenne liv på mange uker enda. Håper bare det fortsetter slik, og at jeg kan kjenne noe ofte. Merker godt hvordan det hjelper til med å roe nervene, og det trenger vi. Utrolig hvor mye rart man skal bekymre seg for; Sikkert en god pekepinn på hvordan det vil bli å være foreldre!
Jeg har vært på første konsultasjon på føde pol denne uken. Det er et tilbud til gravide med fødeplass på Riksen, og særlig de i risikogrupper ang overvekt, diabetes, tidligere aborter osv. Jeg har fått dette tilbudet av flere årsaker, og nå håpet jeg bare det var like bra som beskrevet. Først fikk jeg hilse på en ernæringsfysiolog. Hun skal hjelpe meg slik at jeg holder vekten normal under hele svangerskapet. Fikk mange tips og råd, spesielt om hva jeg kan spise nå for å bedre appetitten. Deretter gikk turen til jordmor, som sjekket vekt og blodtrykk og tok opp journal til senere. Veldig hyggelig dame, men man merker at man er ukjente for hverandre. Skal tilbake om 14 dager, så får håpe det blir litt annerledes da.
Jordmoren ville sjekke hjertelyden til Peanut, og selv om det er tidlig hadde jeg mine forhåpninger. Da hun ikke fant den, ble jeg veldig bekymret. Hun så heldigvis det uten at jeg måtte si noe, så hun rekvirerte meg til ultralyd (nr 5!). Jeg er veldig glad for at de tar bekymringene mine på alvor, selv de gangene det er ubegrunnet.
For første gang fikk jeg utvendig ultralyd, noe som er en milepæl for de fleste i denne karusellen. Legen, en utrolig søt dame, betrygget meg med at alt var like normalt som sist. Peanut derimot var ikke like glad i å bli tatt bilde av som før…
Legen ville gjerne måle hjerne og nakke for å se at det ikke var noen nakkefold eller hjerneskade. Målingen av hjernen gikk helt fint, og nakken så også normal ut. Men når den skulle måles, snudde Peanut på seg slik at det ikke var mulig. Da la h*n seg rett mot oss på skjermen, nesten så den sa “Æddabædda, lurte dere”! Legen gikk over til å skulle måle lengden, da la h*n haken ned til brystet og trakk sammen beina. Hver gang legen gjorde noe annet sprellet beina og armene og hodet gikk fra side til side. Så når hun skulle måle på nytt, det samme igjen. Da begynte jeg bare å le =) “Morsom liten krabat“, tenkte jeg. “Ligner nesten litt på faren“… Legen ga opp, og da løftet Peanut høyre hånden, akkurat som for så si “Hei!” Tenk så deilig tilværelse, verdens minste astronaut…