Tanken spinner, vi undrer og lurer.. Hva skal vi tenke og tro? Hva bør vi tenke og tro? Og hva vi faktisk føler. Dette er veldig vanskelig å sette ord på, klarer ikke definere følelsen.
Jeg har hatt 3 El siden vi sluttet på p-piller i april i fjor.
Det er de mars/april/mai i år. Vi hadde SA sent i mars og en sent i april. Vil det skje en gang til? Skal vi våge å la håpet gro?
Det er vanskelig å la være.. det er bare tre uker siden håpet ble knust siste gangen.
Det er rart hvordan man kan bli knust gang på gang men allikevel ikke klarer å stenge håpet ute, klarer å bygge seg opp igjen. Det tror jeg ene og alene er fordi vi er to om dette, vi støtter hverandre, moter opp hverandre. Vi snakker veldig mye om hva som har skjedd, hvordan vi føler det. Men det som er vanskelig synes vi, er at vi har forskjellige bearbeidingsmåter.
Helma trenger nærhet og ømhet, Helmer trenger "avstand", tid til å tenke og til å sortere sine egne tanker og følelser. Så det går en del utover kjæresteforholdet. Men vi vet begge hvor høyt vi elsker hverandre og selv de minste erklæringer er verdt å sette pris på. Vi vet at vi kommer til og ha et langt og godt liv sammen, og at vi klarer å jobbe oss gjennom dette så vi møtes i mål om jeg kan si det slik. Vi vet også at vi kunne ikke tenke oss å ha noen andre som mor og far til våre barn.
Det er veldig viktig å huske den andre part, og spesielt i tyngre stunder. For Helma sin del er bare blikket fra Helmer som sier at han bryr seg og forstår mer enn nok til tider. Hun vet han har problemer med å uttrykke sin omsorg og kjærlighet for tiden, men samtidig vet hun at han bryr seg så inderlig om henne!
Men tilbake til dagen i dag. Det er stressende, hvordan skal vi få ukene til å gå, og når vi endelig eventuelt har fått et svar hvordan vil vi takle det derifra? Om vi da er gravide igjen, da vil gleden og redselen ta kontroll om hverandre. Om vi ikke er gravide... skuffelse. Om vi er og mister igjen.. atter en gang knuste. Og tanken på å prøve igjen, vil vi? Makter vi? Har vi psyke til det?
Akkurat nå når vi skriver dette så føler vi at motet er til bunns, vi har ingen forhåpninger. Vi venter det verste og håper det beste. Prøver og la være å tenke på det, men vi vet begge at det ville være å lyge for seg selv, for det er dette som står i hodet på oss 24/7, er det mulig og ville noe så sterkt?
Definitivt ja.
Det sitter hele tiden i bakhodet at om det så har gått bra tre ganger på rad, hvorfor skulle det sitte denne gangen? Men også: hvorfor skulle det ikke?
Vi tenker en del på at det er jo en stor del av alle svangerskap som ender i SA, hele 70% faktisk så det må jo være våres tur snart =)
Vi prøver som sagt å holde motet oppe og kjempe oss gjennom disse dagene fram til vi evt. kan få en positiv test (igjen).
Jeg føler jeg vil ha mer og skrive om tanker og følelser når vi har fått et svar på hvordan det gikk denne gangen =)
Og vi krysser fingrene for at det har klaffet også denne gangen og at det skal holde seg slik mer enn noen dager...