Men Helmer er ganske overbevisende og alle følelser er til stede og alt kjennes trygt og godt ut så det ble bestemt at prevensjon skal kastes.
Men.... noen p-pille sorter gjør at det kan gå inntil et og et halvt år før eggløsningen er på plass igjen.
Vi tenkte ikke så mye på det da, men etter hvert som månedene gikk og ingenting skjedde så begynte tankene å komme mer.
Vi begynte til slutt og kjøpe EL tester (strips) og jeg syntes det var vanskelig å tyde strekene. De var jo like sterke men ingen symptomer på noe og ingen positiv test etter to uker.
På denne tiden begynt også menstruasjonen å bli svært uregelmessig, kunne ha den to ganger i mnd, 1-3 dager eller 6-8 dager.
I januar stabiliserte den seg men fortsatt skjedde ingen ting, ingen eggløsning kom.
Jeg bestilte time på klinikk og fikk komme inn en mandags morgen (i mars). Søndagen før fikk jeg min aller første positive eggløsningstest.
Fikk allikevel en kur (primolutt) som jeg skulle begynne på for å stabilisere syklusen min skikkelig og en gang for alle =)
Den skulle jeg begynne på dag 14 etter siste blødning og min siste blødning da var rett før pos El.
Men jeg begynte på kuren 5 dager etter EL og fikk etter noen dager til en følelse av at noe ikke stemte... Jeg var trett hele dagen og ville ingenting annet enn å sove. Ømme bryster og murringer i magen. Så jeg ringte den legen som hadde skrevet ut kuren til meg og fikk beskjed om å avslutte behandling helt inntil jeg visste om jeg var gravid, for om jeg fullførte kuren ville sjansene for å miste være store.
Jeg avsluttet og noen dager etter fikk jeg positiv test, samme kveld begynte jeg og blø og skjønte at det var over.
Fikk vite da at dette er omtrent som å ta abortpillen. Så det var nesten som en fremprovosert abort, uff, følelser og anger skyldte over meg. Hvorfor begynte jeg på kuren? Kunne jeg ikke ventet lenger? Jeg var knust og det er mildt sagt.
Helmer visste ikke hva godt han skulle gjøre for meg. Jeg gråt så jeg mistet pusten, hikstet og skalv... det var grusomt. Hadde mest lyst til å dra dyna over hodet og ikke komme frem igjen, men jeg har som sagt et barn fra før som står fremst i min rekke. Barnet mitt trenger meg, og det er godt å ha noen som trenger en, som tar tankene bort fra alt det vonde.
Har tenkt mye på om jeg vil være en god nok mor for flere, hvordan vil barnet mitt føle det og bo sammen med en som er noen andres pappa?
Vi prøvde igjen ved neste El og det klaffet igjen, håpet steg atter en gang... endelig, nå gikk jeg jo ikke på noen kur og dette skulle gå bra. Vi visste det i 4 dager før jeg lå krokbøyd i smerter og skjønte at denne gangen også!
HVORFOR????
Skjønte ikke hva som gjorde det, hvorfor skal det gå galt? Har jeg gjort noe?