Ferien startet med at jeg dro alene til Spania sammen med fem venninner. Jeg hadde grudd meg forferdelig mye til å være vekke fra Johannes nesten fem hele dager, men når dagen kom så var det bare å reise av sted. Seks jenter på tur er akkurat like herlig som det var da vi var 17 år. Masse intern humor, alle felles måltider og opplevelser som en ikke kan få hjemme.
Etter fire-fem dager skulle jentene hjem og guttene komme sørover. Jeg ble med jentene til flyplassen og etter å ha tatt farvel med dem sto jeg og ventet veldig utålmodig på Erling og Johannes. Minuttene og kvarterene sneglet seg av sted, men endelig kunne jeg se dem. Det var så fantastisk å se Johannes igjen, tårene trillet og jeg hadde aller mest lyst til å trykke han inntil meg og aldri slippe. Men jeg klarte å vente og la han få se på meg og komme forbi skepsisen, jeg vet ikke om han hadde begynt å glemme meg ut, eller om han bare ikke forsto hvorfor moren gråt, tilsynelatende uten grunn.
Etter å ha hentet leiebilen og komt oss til leiligheten, fikk vi lagt Johannes som sovnet som en stein i varmen. Jeg klarte nesten ikke å la være å kose med han og ville helst bare legge meg oppi babysengen sammen han, det var fantastisk å se han igjen! Neste dag vanket det strandliv og bading på Lillemann, som etter en liten første skepsis til bølgene ble rene badeløven. Det gjaldt å følge godt med for han satt kursen for sjøen så snart han øynet muligheten. Krøp som om livet sto på spill mot bølgene og var ikke det minste redd. Han ble lei seg når vi tok han ut av vannet etter å ha badet, han fikk aldri nok til tross for gåsehud og salt i nesen.
Vi lurte på hvordan Johannes ville takle varmen, solen og senere kvelder, men vi hadde ikke trengt å bekymre oss. Han kom fort inn i feriemodus med senere leggetid og senere morgener. Vi prøvde å legge han i vognen når vi var på restauranter, men det var ikke snakk om, Johannes skulle være med. Han satt med en brødskalk i den ene hånden og en leke i den andre og sjarmerte alle servitørene og gjestene i senk. Vi vurderte å lage mat hjemme og få lagt Johannes til vanlig tid, men konkluderte med at inne vi kom til Barcelona ville ikke dette la seg gjøre hvis vi skulle kunne gå ut å spise med familien vår som vi skulle møte der. Så lenge Johannes trivdes med løsningen så ville vi gjøre det på denne måten.
Utenom badingen, så var en annen favoritt og bli trillet rundt i gatene. Blomster, katter, hunder og duer ble nøye inspisert fra vognen og latteren satt stort sett løst hele tiden. Spanjolene ga Johannes en enorm oppmerksomhet. Byen vi var i er ikke noe særlig turistifisert, så det var tydelig at skallete, lyse babyer ikke var hverdagskost. Voksne, som barn, kvinner som menn skulle leke med, holde på og krype ved siden av en overbegeistret liten gutt. Han var ganske forvirret når han ikke fikk like mye oppmerksomhet her hjemme, han kikker og flørter og legger hodet på skakke for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og selv om han blir beundret hjemme også, er det ingenting mot kjendisstatusen han opplevde i San Pedro.
Det var godt for oss som mor og far å ha litt tid sammen på kveldene med rødvin prating og yatzy. Jeg så ikke tv på over to uker og det var en deilig avveksling.
Etter en uke sammen dro vi videre til Barcelona for å møte våre foreldre og brødre. På innsjekkingen i Malaga flyplass hadde vi overvekt, men vi hadde jo lært hva som skulle gjøres; vi satt Johannes oppå disken og lot han sjarmere hun som jobbet der, mens vi lot koffertene fyke av sted på båndet. Hun merket ingenting, hehe.
Vi hadde flotte dager i Barcelona sammen med fire besteforeldre og to onkler, dagene fløy av sted med leking, sightseeing og lange måltider. Det var godt å ha litt tid sammen og det ble en opplevelse for store som små.
Da vi kom hjem ble alle syke og det nærmet seg slutten på permisjonstiden. Det var på en måte en veldig vemodig tid, hvor ble all tiden av? Ikke alt ble som jeg hadde tenkt meg, mens andre ting ble bedre enn jeg kunne forestilt meg.
Kjærligheten jeg føler for Johannes og stoltheten han bringer fram er helt overveldende, og det å følge ham i livet er et privilegium. Nå skal jeg bli arbeidende småbarnsmor så det blir en spennende tid framover, med nye utfordringer. Jeg kommer tilbake med rapport om jobbstart og så har Johannes en liten overraskelse til dere, han har lært noe nytt…
Ha en god høst!