Vel oppe i marsjhøyde var klokken blitt syv på kvelden så vi kledde Johannes i pysjen og gjorde klar babysengen vi hadde fått utdelt. Jeg tror alle de ansatte var innom for å hilse på lillegull før han fikk en flaske, en nattasang og sovnet. Han sov i ca. fire timer før han våknet og fikk litt mer mat. Etter det lekte vi litt og var en runde rundt i kabinen for å hilse på de andre passasjerene før han ville sove videre, og da sov han til en liten time før vi landet. Vi ga ham nesespray før hver landing for å forhindre vonde ører og vi opplevde ingen problemer med å fly med en seks måneders gammel baby.
Da vi landet på O’Hare ble vi møtt av Erlings onkel og kjørt hjem til den ventende familien. Erlings besteforeldre, tante, onkel og to søskenbarn bor alle nord for Chicago og de neste ukene ble Johannes underholdt og beundret dagen lang. Vi dro ham med på shopping, storbyturer og spiseplasser. Han var på besøk på gamlehjem, på museum og en tur til legen da han fikk bronkitt.
Den store testen var kanskje den åtte timers lange kjøreturen til vennene våre som bor sør for Toronto. Johannes hadde som sagt blitt syk med bronkitt, så vi var usikre på om han ville godta å sitte i bil i flere timer. Vi hadde planlagt å ta turen i to etapper, og vi hadde flere stopp underveis med mat, bleieskift og trilletur. Vi kom fram i solskinn og nærmere tredeve grader, noe som var en herlig avveksling fra snøen og kulden som overrasket alle noen dager før.
Det var flott å tilbringe noen dager med gode venner og deres lille datter. Vi var i CN Tower i Toronto, var i Chinatown og grillet sammen med venners venner. Hårløse Johannes tiltrakk seg mye oppmerksomhet hvor enn han viste seg og høydepunket var kanskje da han hang i bæresele på farens bryst iført solbriller og solhatt. Da ble han fotografert av kanadiere som var helt betatt av den smilende sjarmøren.
Det var flott at Johannes’ oldeforeldre fikk tilbringe tid sammen med deres første oldebarn, og herlig å se Erlings kusiner som aldri ble lei av å leke med med ham. Jeg har vel aldri sett noen mer stolte da de hadde han med i lunsjsalen på gamlehjemmet, jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at nesten samtlige beboere var bortom bordet vårt for å snakke med Johannes. Det som var så herlig var at de gamle glemte seg helt ut og snakket til han på sine orginalspråk, slik som de hadde snakket til sine egne barn etter at de emigrerte til USA. Det ble mye utenlandsk babyspråk!
Turen hjem gikk også bra og vi landet vel hjemme med mange gode minner fra tre opplevelsesrike uker over dammen. Jetlag var ikke et stort problem heldigvis, et par netter hver vei med mindre søvn, men vi klarte oss greit alle tre.
Vel hjemme fortsatte hverdagen med alt det dagene inneholder med en syv måneder gammel baby i hus. Nye opplevelser hver dag! Johannes elsker fugler så vi har vært på nesten daglige turer langs vannet vi bor i nærheten av. Johannes ler høyt og lenge av fuglene, og spesielt da to hannender begynte å sloss så vannspruten sto fikk han latterkrampe og sørget for at andre turgåere stoppet opp for å se på denne lattermilde babyen. Johannes har et herlig humør og synes det meste er humoristisk, enten det er leker eller gress mellom tærene.
En annen favoritt er babysvømming. Johannes koser seg glugg ihjel i vannet og plasker og leker og hviner av glede. Han er flink til å dykke noen sekunder av gangen og han elsker å se på de andre babyene som bader rundt ham. Vi har hatt noen herlige timer sammen i bassenget, og både far, mormor og farmor har blitt med en gang og to hver. Erling ville aller helst blitt med hver gang, men det lar seg ikke ordne da det er på tidlig ettermiddag og han er på jobb da. Men fra høsten av skal timene være senere så da kan vi gå sammen.
En ukes tid etter at Johannes var blitt frisk fra bronkitten, ble han syk igjen. Nå venter vi på time til utredning på sykehuset for å utelukke astma. Vi håper at han ’bare’ er rammet av hyppig bronkitt som vil gi seg når han blir større, og at han ikke har fått astma. Heldigvis er han en tapper liten kar. Han hoster til han kaster opp og blir helt tett, men når det gir seg smiler han igjen og er klar for nye eventyr. Et par netter var litt skumle for da hadde han falsk krupp samtidig med bronkitt og da var han helt rød rundt øynene av hoste. Vi pakket han inn i dynen og tok han ut for frisk luft og da ga det seg, men vi sov ikke særlig godt de dagene det sto på. Det positive er at de gangene han har vært syk så har sykdomsperioden vart kortere hver gang og det kan tyde på at lungene har blitt større og sterkere og at han ikke blir så hardt rammet framover. Kryss fingene!
Syttende mai var vi sammen med familie og venner og Johannes storkoste seg med en fløyte som han trodde var en rangle og ristet og ristet hele dagen. Han var stolt over flagget sitt, selv om han var mest opptatt av å hive det i bakken for å le av oss når vi fortet oss å plukke det opp. Vi hadde en fin dag med obligatorisk is til alle tre.
En lørdag i mai var vi i byen, Johannes og jeg, og da var vi innom en butikk hvor Ari Behn hadde visning av sitt nye servise. Det hele endte opp med at Ari og Johannes fant tonen og lille gull satt på Ari’s arm og smilte stort. Avisen var der for å dekke visningen, og det endte opp med at istedenfor å ha bilde av kunstneren og serviset hans så hadde de et stort bilde av de to gutta sammen. Sikkert ikke akkurat det butikkeieren hadde regnet med, men flott for en stolt mor!
Nå nærmer det seg sommer og da skal vi være mer inne på hyttene til våre foreldre. Johannes stortrives ved sjøen og i båten, og det er flott for besteforeldrene å få flere dager i strekk sammen med minstemann. Nå gleder vi oss til å få litt sol og varme og bading i sjøen!