Cecilie uke 5: Uken da bekymringene meldte seg
Jeg har alltid sett for meg at hvis jeg skulle være så heldig å bli gravid , så ville jeg ikke være en person som bekymret meg så mye for om det ville gå bra. Dette varte i ganske nøyaktig en uke…
Jeg er ikke direkte nervøs eller redd, men jeg klarer heller ikke å glede meg. Det er kjekt å ha blitt gravid, men jeg klarer ikke å se for meg en baby i oktober. Dette er sikkert helt vanlig, det er jo vanskelig å se for seg noe en ikke har opplevd.
Jeg får bare ta en dag av gangen og gjøre det jeg kan for å gi den lille gode boforhold.
Jeg har fortalt nyheten til et par venninner, og merker at det hjelper meg å slappe litt av at flere vet det. Jeg har aldri vært noen tilhenger av ’tre måneders regelen’, der en ikke skal si noe før de første tolv ukene er overstått. Jeg føler at det stigmatiserer hele prosessen og gjør de som mister ansvarlige for at de mistet. Jeg skjønner at det kan være litt skummelt å fortelle det til ’gud-og-hver-mann’ helt i starten, og at det kan være en belastning med alle som vet hvis det skulle gå galt. Vi har bestemt oss for å si det til venner og familie litt etter litt, når det føles naturlig. Det fungerer for oss.