Det er litt slik det føles, noe spennende skal og kan skje når som helst, men jeg har ingen mulighet til å vite når. Jeg som ikke klarer å vente til jul, bursdager og med overraskelser, er nå helt rolig med tanke på det som skal skje. Jeg tror faktisk at den vordende mormor og morfar er mer utålmodige nå. Min mor vil ha beskjed så snart noe skjer, men etter å ha ventet på Helenes lille prinsesse sist uke, så er jeg glad det ikke er meg som skal sitte å vente på nyheter fra fødselen. Ikke for det, jeg har ikke akkurat en koselig og smertefri dag foran meg selv heller, men jeg er i det minste midt oppi det.
Jeg gruer ikke for fødselen, selv om jeg kjenner spenning og forventning. Jeg er litt nervøs for at noe skal skje med Johannes og så er jeg redd for store rifter, men jeg prøver å ikke tenke på dette da det ikke fører noe godt med seg likevel. Jeg prøver heller å visualisere reaksjoner på smerte under fødselen og å fokusere på at når den dagen kommer, og er omme, så har vi det lille gullet vårt her.
Jeg leser en flott bok nå som heter fødende krefter hvor forfatterene presiserer at kroppen er noe man er, ikke noe man har, og at fødselsarbeidet er noe kroppen er laget for å klare. De skriver om viktigheten av at fødselen foregår på den fødenes premisser, så lenge det er trygt, og at det ofte føles naturlig å ha mye fysisk berøring av partner og å bevege seg mye under åpningstiden. De skriver om samspillet mellom den fødende, hennes partner og barnet som også utfører oppgaver for å la seg selv bli født. Det skal bli spennende å se om jeg husker på dette under fødselen eller om det blir helt anderledes enn jeg tror. Det beste er nok uansett å ikke ha for mange tanker og meninger om forløpet for det er det ingen som kan forutsi likevel.
Tidligere hadde jeg de ’obligatoriske’ tankene om misdannelser og sykdommer, men nå har jeg slått meg til ro med at det man ikke kan gjøre noe med, er det heller ikke vits å bekymre seg for. Nå skal jeg bare sørge for hvile og ’indre harmoni’ slik at både Johannes og jeg har gode og rolige dager nå i innspurten. Barseltiden byr på nye oppgaver og kanskje også vanskeligheter, og vi prøver å forberede oss på det så godt vi kan, men det er veldig vanskelig å se for seg hvordan denne tiden vil bli.
Min svigermor er vel hjemme fra familiebesøk i USA og hun hadde kjøpt nydelige babyklær på GAP. Hun hadde også kjøpt supporter body, smekke og sokker fra Chicagio Cubs, baseball laget ’vårt’.Utrolig søtt! For en velkledd baby dette vil bli!
Jeg var på trening igjen denne uken og det gjorde veldig godt. I utgangspunktet så har jeg fryst abonnementet mitt fra neste uke, men kanskje jeg sniker meg til en siste økt neste uke også, vi får se.
Bekkenet er frendeles ømt og den ene morgenen denne uken så jeg ingen annen løsning enn å kjøre til svømmehallen og legge meg i det varme barnebassenget, noe som hjalp litt. Men selv om nattesøvnen blir litt forstyrret så er det ikke verre enn at jeg føler meg uthvilt. Jeg merker lite til andre plager som høygravide gjerne sliter med og jeg er veldig takknemlig for det. Litt plager må en jo nesten forvente, det er jo mange forandringer som skjer når et barn skal bæres fram så jeg vil ikke klage på ting som går over når babyen er født.
Vi har vært på sykehuset å besøkt Helene og tårene spratt i øynene mine da jeg så det lille gullet. Makan til skjønn prinsesse, hun var så nydelig at jeg ikke kunne se meg mett på henne. Helt perfekt! Det gikk en lang uke før den stolte familien kunne ta med hjem den lille, men da de endelig fikk komme hjem på søndag så kjørte de innom hos oss for å vise henne fram på sin første kjøretur. Jeg er så stolt!
Jeg har endelig lagt fram litt ting vi skal ha med på sykehuset og resten får vi pakke når dagen kommer. Energidrikker ligger klar i kjøleskapet, på anbefaling fra jordmor. Vi har funnet fram klær til Johannes for vi vil gjerne at han skal ha egne klær på sykehuset. Det er jo ikke så lenge han får brukt den minste størrelsen, så enhver mulighet må benyttes. Min mor sier at vi må ha på noe som er lett å kle av føttene for hun gleder seg så til å se de søte, små tærene.
Vi hadde begge familiene på middag søndag kveld og det var som alltid veldig koselig. Støynivået og trivselen er høy og vi har det veldig moro sammen. Alle var spente på den forestående begivenheten og svigerfar mente at neste gang han så meg så ville det være uten mage, så nå får vi se, det kan jo enda gå flere uker. Det er uansett godt å vite at Johannes er så etterlengtet av så mange og at de allerede planlegger å ta han med ut på tur, leke med han og holde på han. Den vordende mormor mener at de fire besteforeldrene skal trille tur sammen og at alle får styre vognen tyve minutt hver. De er så gode!
Men de må nok smøre seg med tålmodighet en stund til, jeg tror ikke det skjer noe de aller nærmeste dagene, men snart...
På legekontrollen ble hodeleie og festing bekretet, og legen skrev bare en kommentar i notatfeltet på journalen min; klar til fødsel...