Cecilie uke 34: Siste innspurt etter ferien

Det som virket unaturlig og uvirkelig for noen måneder siden står nå for meg som en lettelse. Litt fordi jeg synes det er tyngre på jobb, litt for jeg er klar til å bruke dagene mine på Lillemann og litt fordi jeg ikke trives så godt i jobben lengre. Det er veldig rolig og jeg føler at jeg har stagnert med tanke på personlig lærekurve, men jeg kommer ikke til å ta noen bestemmelse på denne fronten før jeg har vært i permisjon en stund.

Jeg jobber 60% nå og synes det er godt å ha energi til andre gjøremål, jeg har jo blitt tyngre i kroppen og jeg sover litt dårligere nå. Annenhver natt er preget av at jeg våkner tidlig og må stå opp for jeg er for urolig og øm i kroppen til å bli liggende. De dagene jeg har fri kan jeg legge meg igjen etter noen timer, men de dagene jeg jobber så må jeg bare komme meg gjennom dagen så godt jeg kan.

Det blir to travle uker fra neste uke av for da skal jeg lære opp en ny ansatt samtidig som jeg avslutter mine oppgaver. For å gjøre det hele mer hektisk så fikk jeg vite at hun som skulle erstatte meg hadde fått et annet jobbtilbud som hun ville takke ja til. Jeg skjønner godt at hun vil det for det er en flott mulighet for henne og hun ble ’headhunted’ av eieren, noe som er flatterende i seg selv. Mitt dilemma var at jeg hadde tre uker igjen før min permisjon begynte til å erstatte henne og til å lære opp en annen ansatt.  Dette viste seg heldigvis å gå lettere enn forventet da bedriften jeg jobber for skal legge ned en butikk og det dermed var en butikkleder uten butikk. Hun skal nå begynne hos oss og da trenger jeg ikke å ha opplæring heller siden hun har lang fartstid i bedriften. Da kan jeg konsentrere meg om den ene nye ansatte. For en lettelse!

Ferien vår var lat og god. Været var sånn passe med både regn og sol, men temperaturen var jevnt god og vannet holdt 20 grader begge ukene. Vi badet masse, hadde lange og late morgener og gikk småturer. Vi var i byen den ene dagen for legetime og da hadde endelig blodtrykket mitt og blodprosenten steget etter å ha vært litt lavt siden jeg var syk i uke 20. Kanskje det var de kortere arbeidsukene, den ekstra hvilen og all Floradixen som hjalp? Uansett var det flott å endelig få gode ’blod-karakterer’!

Erling var med til legen og vi fikk høre hjertet igjen. Lillemann hadde hikken så det gjorde utslag i form av skurrelyder i doppleren. Han finner nå på noe tull hver gang legen eller jordmoren skal lytte på han (stolt!). Jeg var over vekstkurven på symfyse-fundus målet, men likevel får jeg enda høre at jeg har liten mage. Det er nok fordi den er så høy, dermed stikker den ikke så veldig mye ut. Jeg er glad den ikke stikker så veldig ut for det er nok en stor belastning på ryggen. Ulempen med en høy mage er at det blir veldig trangt. Ribbeina forsvinner vekk i livmoren og på kvelden er jeg nesten redd for at Lillemann  blir skvist når jeg sitter.

Han er fremdeles veldig  aktiv og kan underholde meg i lange tider med hikking, spark og sprell. Det er så koselig å kjenne på, men når jeg prøver å hvile eller må konsentrere meg på jobb så kunne han med fordel latt mor få fred. Jeg nyter at formen enda er god, selv om jeg merker at jeg er veldig øm i bekken og rygg til tider og jeg blir mye fortere trett i rygg og bein. Jeg er trett ellers også og tar en blund når anledningen byr seg. Kroppen begynner å bli vandt med å sove i puljer, slik som jeg regner med at hverdagen vil fortone seg etter fødselen.

Så rart at livet skal bli så annerledes på så mange måter om kort tid! Jeg gleder meg veldig til å møte han nå, lille Johannes-gullet mitt. Ja, vi holder fast på det navnet og vi tror at det er det vi lander på til slutt.