Jeg begynte å forberede permisjonstiden for flere uker siden og min vikar, og hennes vikar, er klarlagt. Hun som skal overta for meg jobber allerede her så hun blir gradvis opplært, mens hun som skal overta for henne igjen kommer utenifra og må ha full opplæring. Det er ikke noe problem i seg selv, men vi har litt liten tid i og med at vikaren selv er i permisjon nå og ikke kan begynne før to uker før min permisjonstid. Dermed håper jeg at formen holder slik at vi får gjort alt vi skal. På arbeidsplassen min finnes ingen opplæringsmanual så jeg er gang med det nå, dermed skal opplæringen gå mye lettere. Jeg håper også at dette kan være et godt verktøy for fremtidige ansatte.
Jeg ser nok for meg at jeg kommer til å jobbe mindre de siste ukene før permisjon for jeg er veldig trøtt etter at uken er omme. Jeg har jobbet overtid hver uke i flere uker nå for å ta igjen de timene jeg ’skulket’ i begynnelsen av svangerskapet da trettheten var på det verste. Det er ikke den beste situasjonen nå som jeg merker tyngden bedre og jeg begynner å se fram til roligere dager i slutten av ventetiden.
Akkurat nå er jeg virkelig inni redebyggingsfasen. Jeg har pusset og malt på kommoden som jeg hadde da jeg var liten og den har blitt riktig så fin. Skulle vel egentlig bare mangle etter 4 lag med grunning og maling! Voggen som vi har fått låne av Helene har også blitt pusset og malt og nå må jeg bare få en madrass til den. Erling og jeg brukt hele søndagen på å flytte hyller og møbler fra barnerommet til gjesterommet, og alt på gjesterommet til loft og kjeller og Erling er i full sving med andre prosjekter innendørs og utendørs. Gardiner til barnerommet skal en kollega sy neste uke, så da begynner det å bli ferdig. Nå gjelder det bare at sengen kommer fra Sverige…
Lillemann blir sterkere og sterkere, og aktivitetsnivået merkes veldig godt. Erling og jeg ligger ofte å bare kjenner på at han leker. Vi gjetter på om det er foten som sparker, eller er det en liten albue? Er det rumpa han stikker ut mot oss og som vi dunker i, og er det hodet hans vi stryker på? I helgen kjente vi hikking for første gang. Jeg har vært i tvil om det var det jeg kjente tidligere, men nå var det ingen tvil! For en rar følelse!
Magen vokser daglig for tiden og det er spennende å følge med på. Hvis det fortsetter i dette tempoet så skal det bli litt av en mage! Jeg var på jordmorkontroll i sist uke og da lå jeg akkurat ’på streken’ på skjemaet. Erling var med denne gang, det var første gang han var hos jordmor og vi fikk høre hjertelyden som lå på 134 slag i minuttet. Jordmor snakket litt om amming og ga oss et hefte med råd og vink. Hun skal begynne å jobbe på føden nå så hvis vi er riktig heldige så treffer vi "vår" jordmor når den store dagen kommer.
Det er mye å sette seg inn i og en av debattene i vår lille familie er tøybleie/plastikkbleie-debatten. Vi er begge opptatt av miljøet og vi resirkulerer det som resirkuleres kan, og når det kommer til bleier så synes vi det er ganske horribelt at et barn produserer 1 tonn, 1 TONN; med plastikkbleier. Det er det ene argumentet for tøybleier, det andre og minst like viktige, er at babyhuden har mye bedre av å være innpakket i naturstoffer.
Erling er litt mer tvilende enn jeg er, men han synes visst at alt som har med bleier å gjøre er ganske ukjent og mystisk. Vi planlegger å dra til en butikk som selger tøybleier for å få litt innføring i bruken. Vi kan ikke legge oss ut på det hvis det bare fører til problemer, eller hvis vi mistenket at vi vil gi oss etter kort tid. Det er dyrt å kjøpe alt utstyret, men på sikt er det billigere enn plastikkbleier. Kommunen har startet et nytt prosjekt hvor de støtter med 500,- til de som velger å bruke tøybleier. Man får en kupong hos jordmor som man leverer til butikken når man kjøper startpakken. Det blir spennende å se hva vi velger, jeg håper det blir tøybleier da jeg alltid har vært en forkjemper.
Jeg vet ikke om det er hormoner eller hva, men jeg blir helt tussete av å se Erlings stolte ansikt og av å høre han spørre om Lillemann har vært snill på natten eller mens vi var på jobb. Det må være så rart å være igjen "alene" når vi to drar av gårde til ’vår’ jobb og han drar til sin. Jeg har jo Lillemann med meg hver dag, mens Erling må vente til jeg kommer hjem med å være i nærheten. Jeg synes det er flott at han er så engasjert, særlig nå som jeg merker at hormonnivåer et stigende. Jeg skjønner plutselig uttrykket "feeling blue" og har oftere behov for å bare være helt rolig og bare la tankene fly. Men på det jevne merker jeg lite eller ingenting av dette og jeg føler meg veldig glad, fornøyd og spent.