Det er godt å merke blikk fra forbipasserende og når jeg går forbi andre med mager så smiler vi til hverandre. For en herlig følelse!
Jeg får stadig høre at nå kan jeg slappe av for om fødselen skulle skje nå så vil helsevesenet gjøre alt de kan for å redde babyen. Men jeg synes ikke det er særlig betryggende i det hele tatt, han er da altfor liten til å se dagens lys enda! Uansett har jeg ingen følelse av at noe skal gå galt nå, jeg tror nok han kommer til verden som en liten kjempe etter uke 37 en gang. Kanskje det blir en ny ”konfirmant”? Det var det de kalte min bror da han så dagens lys med en vekt på rett under 5 kilo.
Jeg var tilbake på trening etter fem ukers opphold og det var godt å få bruke kroppen litt. Ferie og sykdomsfravær var ikke særlig merkbart og jeg kunne stort sett løfte de samme vektene som før. Jeg gleder meg til neste treningsøkt.
Jeg har også vært på tur tre ganger denne uken, så jeg er vel relativt aktiv, men jeg håper det kan bli enda mer framover. Men etterhvert som kroppen blir tyngre så begrenser det seg vel litt. Jeg planlegger hver uke å komme meg til svømmehallen, men det blir med planleggingen. Kanskje neste uke?
Denne uken har jeg for første gang kjent spark over navlen og det var en rar følelse. Livmoren har nok strukket seg mye de siste ukene for sparkene dukker stadig opp på nye plasser. Jeg merker også at Lillemann har blitt sterkere når han leker seg der inne, det er litt av noen spark han presterer. Jeg tar meg selv i å diskutere med han innimellom. ”Ja, ja jeg vet du er der, lille venn. Du trenger virkelig ikke å minne meg på det”.
Hver morgen når jeg våkner blir jeg hilset med late spark i siden, og sammen med et kyss fra Erling er morgenen perfekt. For en deilig måte å starte dagen på.
Her en kveld da Erling skulle høre etter hjertelyden og si god natt så fikk han et spark rett i kinnet. ”Hei far!”
Jeg tror også at jeg kjenner hikking nå, men det er ikke så lett å vite hva som er hva. Det virker litt fort til å være hikking, men jeg vet ikke hva annet det kan være. Gøy er et nå uansett.
Innkjøpene fortsetter og jeg har kjøpt en lampe til barnerommet som matcher gardinet vi vil ha helt perfekt. Erling rister nok på hodet i det skjulte og har liksom ikke helt den samme interessen som mor i at Lillemann skal ha matchende ditt og datt. Han har jo et poeng da, den lille gutten vår bryr seg vel ikke om blå nyanser og striper, han vil bare ha pupp, kos og en god madrass. Men det er kjekt for mor, så han lar meg dille på med mitt.
Vi har også kjøpt oss et skap til badet, siden kommoden blir invadert av babyting og vi trenger mer lagringsplass til våre ting.
Jeg merker at jeg har mer hormoner enn før og at beskyttelses-innstinktet er på plass. Tidligere i ukene da vi var i en rundkjøring så kom det en bil mot oss i stor fart fra avkjørselen på motorveien. Han viste ingen tegn til å følge kjørereglene, men bremset da ned etter hvert. Jeg syntes han kjørte galfort og var farlig nær oss, så isteden for å ta mitt vante trekk som er å gestikulere sint, så satt jeg å holdt meg på magen med tårer i øynene. Skikkelig hønemor med andre ord.
På søndag hadde vi ett års bryllupsdag og det var rart å tenke på at på vår to års bryllupsdag så skal vi ha en liten pjokk på 8 måneder sammen med oss.
Det har vært en god uke selv om jeg merker at bena er tyngre enn før etter en dag med stående jobb. Jeg nyter å ha større mage og gleder meg til å følge veksten framover.