Den siste dagen I ferien, og den første i uke 21 gikk med til reisen hjem fra Barcelona. Det skulle vise seg å bli starten på en uke med sykdom for min del. Dagen begynte fint med en lang frokost, pakking og en tur til havnen for Erling og meg. Jeg merket at jeg var mer sliten enn vanlig, men tenkte at det kanskje var å forvente etter en ferie med mye nye inntrykk og en spasertur. Tidlig ettermiddag tok vi taxi til flyplassen og stilte oss i den lange innsjekkingskøen, og da slo alle plagene til på en gang. Jeg fikk smerter i ryggen, ble svimmel, fikk vondt i magen og hodet, og følte meg verre og verre ettersom minuttene gikk. Etterhvert måtte jeg bare sette meg ned og støtte hodet i hendene. Hva var det som skjedde?
Erling var overbevist om at det var mangel på veske og tvangsforet meg en flaske vann og to paracet. Etter litt mat, og når virkningen av vann og smertestillende slo til så ble jeg faktisk kvikkere og vi tok en tur i flyplass-butikkene. Flyet vårt var over to timer forsinket så det var greit å ha noe å henge fingrene i. Etterhvert ble jeg dårligere igjen og endte opp med å ligge på magen på tvers av stolene i ventehallen. Dette var en noenlunde behagelig stilling for ryggen og jeg sovnet visst litt etterhvert også. Jeg var ikke så veldig bekymret for Lillemann for han sparket ivrig i vei som vanlig så jeg håpet at det betydde at alt var vel.
Etterhvert kom vi oss på flyet og vi var blitt oppgradert til Business Class sammen med tre av vennene våre da min venninne hadde gull-kort. Ingen har vel i historien av oppgraderinger vært så glad for dette som meg! Erling og jeg hadde en stor fireseter for oss selv og så snart flyet var i luften, så lå jeg strekk ut med tepper og puter. Innen nå hadde feberen slått til og kneskålene formelig danset da jeg prøvde å sette meg på toalettet, og jeg hadde gåsehud på hele kroppen. Innen en time var gått hadde jeg kastet pledd og genser og lå å brant opp i bare singleten. Vi mellomlandet i Frankfurt og den neste flyturen satt vi i ’vanlige’ seter, men det gikk greit for jeg visste at jeg snart var hjemme. Mor sto å ventet på flyplassen for å kjøre oss hjem, og tårene sto i øynene på oss begge. Når jeg endelig fikk lagt meg i min egen seng så ga ryggkrampene seg litt om litt og jeg sovnet til slutt.
Neste morgen var jeg mye bedre, men såpass svimmel at jeg ringte legen som igjen ba meg komme inn for en sjekk. Resultatene viste et blodtrykk på 92/60, senkning på 69 (vanlig med under 10) og lavt antall røde blodceller. Jeg ble sykemeldt og bedt om å komme tilbake dagen etterpå. Legen var i tvil om hva det kunne være, men mente at det kunne være en blanding av matforgiftning og en type infeksjon. Jeg fikk tilsnakk for å ha spist kuleis den siste dagen, og når jeg tenker meg om så visste jeg jo egentlig bedre.
Nyrebekkeninfeksjon ble eliminert av listen over sansynlige grunner da urintesten ikke viste noen ting. De neste dagene var jeg tilbake hos legen to ganger og resultatene ble bedre og bedre for hver gang. Men så fant han ut at jeg hadde veldig lavt antall hvite blodceller også, noe som støttet teorien om et virus. Jeg var veldig, veldig trøtt og dagene ble for det meste tilbrakt i sengen og på sofaen. Jeg har aldri sovet så mye i mitt liv tror jeg. Jeg ble trøtt av frokost, av en dusj og en tur på butikken resulterte i en lang blund. Magen var litt i ulage og svimmelheten kom og gikk. Innen slutten av uken var jeg så lei, så lei at jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn. Ute skinte solen nesten hver dag, men varmen fristet lite.
Erling visste ikke hva godt han kunne gjøre for meg og har vært så tålmodig og kjærlig, og familiene har ringt meg jevnlig for å sjekke framgangen. De er så flotte!
Jeg skal tilbake til legen tirsdag etter pinse og håper da at resultatene er bedre og at de har fått svar på toxoplasmose-testen så jeg slipper å tenke på den mer, så får vi håpe at framgangen går litt fortere fra nå av, jeg har ikke tålmodighet til dette stort mer.
Jeg lånte masse gardinprøver til barnerommet tidligere i uken, og jeg har funnet noen nydelige i hvit og blå grov bomull. Jeg skal kikke litt andre plasser også, men det blir noe i den stilen. Erling er heldigvis ikke en bastant mann, så lenge jeg styrer unna de alternativene han absolutt ikke liker, så er han fornøyd med med resultatet. Jeg gleder meg til å ta penselen fatt så snart kreftene er tilbake.Rommet skal males i hvitt og vi skal pusse opp en gammel kommode som mine barneklær også lå i.
Jeg var hos jordmor på onsdag, det er den første kontrollen jeg har hatt hos henne. Hjertelyden til min skjønne Lillemann var helt fin, 132 slag i minuttet og han sparket jordmor en gang i hånden og en gang i doppleren. Jeg vet det er tullete, men dette gjorde meg faktisk stolt som en hønemor. Min gullklump!
Jordmor sa at magen var ganske liten, den lå godt under den røde streken, men den var da i det minste innenfor det skriblete området. Hun sa at dette var helt greit da det var godt med liv og siden ultralyden viste at alt var normalt så ville størrelsen komme etterhvert.
Jordmor var et skjønt menneske som hadde mye god informasjon og nyttige råd. Jeg gleder meg til å se henne igjen.