Vi har blitt godt kjent med Lillemannen vår på denne tiden. Vi kjenner igjen behov og ønsker han formidler og vi kommuniserer stort sett godt sammen. Johannes har visst seg å ha vilje som sin mor og sovehjerte som sin far...når han først sovner.
For dette med soving har ikke vært bare, bare. Johannes fant fort sin egen rytme hvor han sov fra to-tre på natten for å våkne etter et par timer for et nytt måltid. Så fikk han noen timer søvn igjen før det var mating igjen. Dette var jo vel og bra, hadde det ikke vært for at han var så våken på kveldene. Å endelig få krype til køys langt uti de små timer var ganske tøft, særlig siden Johannes aldri så ut til å bli mett. Han kunne henge seg fast i puppen i over en time om gangen, noe som er både tungt og hemmende, sårlig når nattemåltidet ble strukket fra fem til halv syv. Det er ikke bare bare å sitte oppe så lenge etter å ha sovet i undekant av tre timer.
Johannes spiste lenge og vel ved hvert måltid, han bare fortsatte og suge selv om det var tomt, når pupp nummer to var tom så tok han for seg det som var produsert i den første igjen. Slik gikk dagene...
Da han var tre-fire uker begynte vi med en flaske erstatning på kvelden. De dagene jeg hadde mulighet pumpet jeg meg på morgenen for å ha å gi på kvelden, men så mye som han allerede drakk så var det ikke mye mulighet for pumping. Heldigvis la han på seg tilsvarende fort og en vektøkning på 300 gram i uken ble registrert! Før jul var han oppe i 5260 gram, fra 3040 gram da han ble født 10. oktober. Han strakk seg tilsvarende fort og var oppe i 59.5cm før jul, fra ca 48 ved fødselen. Det skal bli spennende å gå på tre måneders kontrollen nå i januar. Jeg gjetter på rett rundt 6 kilo og 62 cm lang.
Etter hvert begynte lillegutt å hoppe over måltidet klokken fem og vi fikk sove flere timer sammenhengende, fra han var bare 7-8 uker eller deromkring begynte han å sove 6-8 timer i strekk, men fremdeles fra tre på natten. Det har hendt at jeg har måttet vekke han etter over ni timer søvn.
Måltidene ble også forkortet til å vare bare 15-25 minutt. Jeg brukte brystskjold til Johannes var halvannen til to måneder, da begynte vi å øve på å spise uten, og etterhvert forsto Johannes at plastikken var vekke for godt og godtok dette. Vi har ikke savnet det siden!
Jeg begynte naturlig nok å bli mektig lei å sitte oppe til klokken tre, og til og med til fire noen netter. Dette var ikke holdbart, Johannes var tydeligvis på en annen tidssone. Han var stort sett våken fra middagstider til utpå natten, kanskje avløst av en liten powernap eller to.
’Alle’ kom med gode råd og hadde løsningen på problemet, og jeg følte nesten at de trodde vi hadde lyst å sitte oppe så lenge. Selvfølgelig prøvde vi alt mulig for å snu han! Etter nyttår følte vi at han kunne være motakelig for manipulering så vi satte igang tidenes snuoperasjon, nå gir jeg meg ikke før jeg får det som jeg vil. Sakte men sikkert håper vi å få snudd vanene, eller uvanene er vel mer riktig. Jeg skal rapportere tilbake på denne prosesses i neste dagbok, men kan røpe at Johannes nå sover fra ett, men beynner å bli trett i tolv tiden. Han sover også mer på kveldene.
Hvis vi ser vekk ifra tidspunkt for soving, så er Johannes en veldig snill og god gutt. Det er mye smil og latter og det skal ikke mye til før han trekker på smilebåndet eller hviner til i pur glede. Han ler høylytt og hele ansiktet lyser opp. Det er helt fantastisk å se på når han er så glad og vi kan tilbringe lange tider med å fjolle sammen. Favoritten er når vi snakker veldig sent med overdrevne vokaler, og når vi bruker hendene hans til å tromme på kinnene våre. Ellers er han veldig glad i lekene sine og i oppmerksomhet generelt.
Familie og venner har vært helt oppslukt i Johannes og for oss som foreldre er det en god følese og se hvor velkommen han er i alles liv. Han har to ’ekte’ onkler og en hel skare med filletanter og onkler, som han begynner å bli godt kjent med. Det blir mye kosing og leking! Bestemødrene er om mulig enda mer tussete enn de truet med å bli og bestefedrene er ikke langt unna. Johannes er et elsket barn og han vil alltid være i gode hender.
Johannes sov vekke for første gang da han var åtte og en halv uke. Da var han hos mormor og morfar og de koste seg sammen alle tre. Johannes var oppe til langt på natt som vanlig, men da fikk de jo bare mer tid sammen mente de forelskede besteforeldrene. Det gikk overraskende bra for vår del også, selv om vi savnet han veldig. Vi visste han var i gode hender.
I julen kom det godt fram hvor mange som tenker på han. Ikke bare i form av gaver, men også hvor mange selskap han var i og hvor mange gjester vi selv hadde. Det ble nok til tider travelt for en liten gutt, men julen varer jo ikke så lenge og vi tok hele tiden hensyn til Johannes’ behov. Det var uansett godt med avlastningen som kommer automatisk. Andre som holder han og skifter bleier og bysser. Men jeg skal innrømme at jeg savet disse oppgavene når andre utførte dem.
På julaften var vi hos farmor og farfar og da gikk vi rundt juletreet, noe som falt i smak hos Johannes. Han gjorde store øyne da han så alle lysene og han likte godt at vi sang. Jeg måtte felle noen tårer da vi sang ’deilig i jorden’. Det er en nydelig og stemningsfull sang som alltid har fått meg til å tenke på andres jul rundt om i verden og det var ganske spesielt å ha et barn på armen mens disse tankene strømmet på...tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang...
Det er spesielt å tenke på at Johannes sitt liv ligger urørt foran han. Tenk på alle mulighetene, alt han skal lære på godt og vondt, alt han skal oppleve. Det er nesten så hodet snurrer når en tenker slike tanker, det blir for stort.
Nyttårshelgen var vi på fjellet sammen med tre vennepar. Vi var på hytten til Helenes foreldre. Helene gikk gravid med meg og jeg fortalte litt fra hennes svangerskap i dagboken min. Hun fikk en stor og skjønn datter to uker før Johannes ble født. Det var ikke noe særlig med snø på fjellet så det gikk greit å gå tur med vognene, og på nyttårskvelden laget vi istand til koselig middag. Johannes våknet rett før tolv så jeg pakket han inn i dunposen og tok han med ut for å se rakettene, noe han så ut til å like. Øynene var kulerunde da han stirret mot himmelen.
Det er spennende å følge Johannes’ framskritt. Nå holder han hodet veldig godt og løfter det for å kikke seg rundt når han ligger på magen. Han griper etter gjenstander og prøver å stappe alt i munnen. Hendene blir spist på stort sett hele dagen og beina går som trommestikker. Han ser ut til å gjenkjenne folk til en viss grad og han synes tv er fantastisk spennende.
Johannes elsker å bade, han flyter rundt som en lat sjøstjerne og ser ut som han skal sovne i det ene øyeblikket, før han plutselig får ’det galne over seg’ og spreller og herjer på i det neste. Dusjing er en annen favoritt, han elsker å kjenne vannet mot ryggen og når vi snur han med ansiktet mot strålen prøver han å drikke.
Vi bruker tøybleier men bare halve døgnet, fra kveld til formiddag. Både han og vi trives godt med disse, men vi ser jo at det er vanskelig å bruke dem hele dagen, særlig når vi er på farten, det er ikke bare bare å dra med seg illeluktende bleier på cafebesøk. Men vi er veldig fornøyd med innkjøpet, og selv etter åtte-ni timer i samme bleien på natten så er huden varm og fin.
Nå ser vi fram til at det skal gå mot lysere tider, på mer enn en måte. Nå som vi har fått litt kjekere sovertimer så har vi faktisk mulighet til å ha litt flere timer i dagslys. Vi er mye ute på tur med vognen og det gjør godt til tross for at det har regnet nesten hver dag denne vinteren. Vi gleder oss også til å feire navnefest og til å se de stadige framskrittene Johannes gjør. Han er en skjønn og flott gutt og vi har blitt umåtelig glad i han. Jeg har aldri vært så redd for å miste noen som nå, og det er ikke sjeldent jeg har stått i døråpningen for å høre etter Johannes’ jevne pust.
Det er herlig å se Erling som far. Han har vært og er utrolig tålmodig midt oppi hormoner, nattevåk, melkeflekker og ammetåke. Han har laget middag nesten hver dag siden Johannes ble født og han hjelper til med alt han rekker over. Vi har nok begge sett at det kan være en belastning på et parforhold å ha en baby i hus med tretthet og irritasjon, så det er nok en fordel å ha trygghet i forholdet før de små kommer. Men samtidig binnes vi tettere sammen og jeg synes det er fantastisk å se at mannnen jeg har valgt å dele livet med er en så fantastisk flott far.
Vi gleder oss til fortsettelsen og til å følge Johannes videre. I neste dagbok skal jeg rapportere om Johannes’ framskritt, om tre måneders kontrollen, om navnefesten og om søvn-snuoperasjonen.