Anne: KVINNE ER KVINNE VERST – PÅ INTERNETT
Jeg tilhører tydeligvis en eksklusiv gruppe. Jeg er gravid. Egentlig ganske rart, når jeg tenker på alle ungene som finnes i denne verden. Jeg trodde det var den mest naturlige sak i verden å få barn. De er jo overalt! Men i diskusjonsforaene på internett er det ikke slik, virker seg som. Der er du nesten en medisinsk sensasjon hvis du klarer å bli gravid. For ikke å snakke om hvis du klarer å fullføre svangerskapet og føde et sprell levende barn.
Første gang jeg var innom disse sidene ble jeg livredd! Det virket som om absolutt alle hadde et problematisk forhold til det å bli gravid, og gjennomføre et normalt svangerskap.
Jeg har jo hørt om de som bruker måneder og år på å bli gravide. Det å bli gravid i dag krever visstnok nøye planlegging. Temperaturmåling og pillespising. Kanskje en og annen dusj med nesespray. Eggløsningsslim og en mann som er parat akkurat når du krever det. Merkelig det der! Før i tiden fikk jo kvinner barn hele tiden. Min bestemor fikk åtte! Men i dag er det tydeligvis annerledes.
Selvfølgelig er det tungt å ha problemer med å få barn. Jeg har lest et sted at ett av sju par sliter. Mye av årsaken er at kvinner venter så lenge med å bli gravide. Først skal vi ha utdannelse, jobb, mann, hus... og så barn. Problemet er all denne skremselspropagandaen. Hvis vi skal tro statistikken så er det faktisk seks av sju par som blir gravide uten nevneverdige problemer. Men de er desverre fraværende på internett.
Jeg har smuglest litt på disse diskusjonsforumene. Der er det nemlig egne sider med lange utredninger om hvordan man skal få det til. Bruksanvisning for hvordan alt skal klaffe i ett og samme forsøk. O' lykke! Og når du først er i gang, kan du jo like gjerne bestemme om du vil ha gutt eller pike. Det finnes fremgangsmåter for det også!
Etter å ha pløyd gjennom de omfattende bruksanvisningene ga jeg opp. Hvor var spontaniteten, gleden, spenningen? Teknisk og taktisk unnfangelse er ikke noe for meg.
Disse jentene tester jo til og med på samme dager! Det får da være måte på til stress!
På disse sidene er det også skildrende historier om tallrike par som måtte ty til kunstig befruktning, og virkelig mange som har opplevd forskjellige former for ufrivillige aborter. De broderer ut sine triste historier på internett, den ene verre enn den andre. Selvfølgelig får de masse medfølelse, trøstende ord og klemmer fra andre gravide som garantert tenker "gudskjelov, at det ikke er meg" .
Velkommen til gravide kvinners verden! Først skal man altså klare den bragden å bli befruktet, og så skal man tutes ørene fulle om alt det grusomme som kan skje. Ikke veldig oppløftende!
Selv har jeg også hatt en abort. Men slik jeg ser det, er det en del av livet, og jeg har ikke noe behov for å skremme mine medsøstre med min historie. Mitt embryo var ikke levedyktig. Som så veldig mange andre! Og da rydder kroppen selv opp. Det er jeg igrunn glad for!
For å sette det litt på spissen; kanskje det hadde blitt flere barn om disse kvinnene tenkte litt mindre på unnfangelse, og brukte mer tid sammen med mannen sin og mindre tid foran PC' en.
Jeg har i alle fall bestått den første prøven, om enn ikke på første forsøk. Et lite barn vokser inne i meg. Men det er lenge til jeg er i mål. . Det er fortsatt mye fælt som kan skje... Jeg blir bare urolig av å lese alle skrekkhistoriene på internett. Derfor har jeg meldt meg ut av diskusjonsgruppene.
Det som skjer, det skjer jo likevel!
Lars: BILDET
Jeg sitter med et lite sorthvitt bilde foran meg. Takket være Annes bekymring over manglende symptomer sitter jeg med et bevis på at barnet er i anmarsj. Et 12 millimeter langt embryo, printet ut på hvitt papir etter ultralydundersøkelse på sykehuset. Vi er åtte, snart ni uker på vei og alt er bra!
Det gjorde godt for Anne å få konstatert at barnet lever og alt forløper normalt. Jeg vet ikke helt om jeg alltid klarer å ta all uroen hennes på alvor, men innrømmer at den påvirker også meg. Derfor var det en sann glede og en lettelse å kunne følge det lille krypets hjerteslag og bevegelser på skjermen. Vi er så stolte! Bildet er vist frem til både besteforeldre og søsken. Et lite mirakel er det!
Men viktigst av alt er at min kone slapper mer av. Hun har fått sett med egne øyne at barnet lever og har det bra, til tross for sine egne manglende symptomer. Legen har beroliget henne og første kontrolltime er bestilt. Alt forløper bra. Ingenting å bekymre seg over.
Nå diskuterer vi vogn, barnerom, seng, stellebord og alt annet som må være på plass innen 25. oktober. Et hav av tid spør du meg, men det er godt å kunne fjerne seg fra alle bekymringer og tenke fremover og planlegge praktiske ting.
Vi er kanskje litt tidlig ute, men i Sør-Afrika kjøpte vi det første settet med barneklær. Anne fant to rimelige mammakjoler og en leke til å henge over sengen. Jeg vet at mange par som venter barn også venter med å kjøpe inn ting til barnet – trolig av frykt for at det kan gå galt. For meg er ikke det riktig. Svangerskapet i seg selv er en forberedelsestid med stadig nye faser. Så hvorfor ikke bruke den?
Jeg vet ikke hvor gammel jeg selv var da det første bildet ble tatt av meg. Men skal jeg dømme etter mine foreldres fotoalbum må jeg ha vært fem-seks måneder. Skulle gjerne hatt et bilde av meg selv som nyfødt. Men tidene var annerledes da. I dag stiller far med DV-kamera på fødestuen og navlestrengen er knapt klippet over før de første bildene av den nyfødte og stolte foreldre distribueres via nettet til familie og venner.
Men ikke mange har et sorthvitt bilde av sin sønn eller datter som måler 12 millimeter og som lever i beste velgående.