Anne: MENINGEN MED LIVET
Det er 40 uker siden jeg testet positivt på graviditetstesten. 40 uker er ikke lang tid, men i denne perioden har det skjedd utrolig mye. Jeg har blitt mamma til verdens skjønneste lille pike. Og jeg har oppdaget sider ved meg selv jeg ikke ante fantes…
Det er ikke lenge siden jeg grøsset ved tanken på gulpende og siklende babyer. Og himlet med øynene over mødre som ammet på cafe. For ikke å snakke om dem som ikke hadde kontroll over sine skrikende poder. Da tenkte jeg at når jeg engang ble mor skulle jeg i alle fall ikke bli som dem.
Jaja, sånn kan det gå. Nå er jeg selv mamma med stor M, og har møtt meg selv i døra gang på gang. Jeg bare trekker på skuldrene når Leah gulper på genseren min og jeg må skifte for sjette gang før lunsj. Jeg er overraskende rolig når hun skriker, og lurer igrunn på hvor denne plutselige tålmodigheten kommer fra?
Jeg har lært meg å lese avis, spise brødskive og trøste Leah samtidig som jeg tar på mascara. Og jeg er blitt en racer på klesvask, og har prøvd alle programmene og finessene på vaskemaskinen.
Men den perfekte mor er jeg ikke. Heldigvis! Jeg innrømmer gjerne at jeg savner jobben, og misunner Lars når han lukker døra bak et rotete hus og skrikende barn om morgenen.
Noen ganger har jeg lyst til å kaste Leah ut vinduet når hun skriker på det verste. Jeg vil bare snu meg vekk når hun krever mat klokken fire på natten. Og det hender jeg får kvelningsfornemmelser når jeg tenker på at jeg er ansvarlig for livet hennes i mange, mange år fremover.
Men det går fort over. Når jeg ser på det sovende barnet i vuggen sin. Når hun kikker på meg med store øyne og gir meg et strålende smil. Og når hun kryper sammen på brystet mitt for å få varme og kos. Da kjenner jeg at jeg at hun er verdt alt slitet.
De hovne beina, hormonsvingningene, tunge dager og tøff fødsel. Jeg ville ikke byttet det for alt i verden.
Med Leahs inntreden i vår lille familie ble livet snudd opp-ned. Nå setter jeg gladelig alle egoistiske hensyn til side til fordel for Leah. Min hovedoppgave i årene fremover blir å følge opp datteren min. Hun skal lære å gå og å lese. Hun skal begynne i barnehage og på skolen.
Hun skal kjøres hit og dit, og trøstes når hun har kjærlighetssorg. Hun skal stimuleres på alle mulige måter slik at hun blir en selvstendig, oppegående kvinne. En dag blir hun kanskje mor selv…
Og når jeg kjenner hvor heldig jeg er som har fått oppleve dette underet, tenker jeg på alle dagene, månedene og årene som ligger foran oss. Jeg vet at det bare blir bedre og bedre, at Leah kommer til å gi oss mange gleder og kanskje noen sorger. Erfaringer som gjør oss rikere som mennesker. Og det er jeg uendelig takknemmelig for.
Hun sover nå, min lille datter. Og når jeg står ved sengen hennes og kikker ned, kjenner jeg en voldsom glede. Det er virkelig sant: barna våre er selve meningen med livet!