Først i Mars 2008 fikk jeg time på SUS til innvendig ultralyd. Jeg var livredd og helt i fra meg under hele undersøkelsen. Graviditeten min kom som et sjokk på familien min, og var ikke noe særlig velkommen i starten. Meningen med denne ultralyden var altså å finne ut hvor langt på vei jeg var, for å se om det enda var mulig å få utført en abort.
- Jeg kunne ikke annet enn å gråte
Selv var jeg helt imot bare tanken på abort, men jeg var ikke sterk nok til å si ifra. Jeg kunne ikke annet enn å gråte. At det skulle gå an å føle seg så tilsidesatt i sitt eget liv. Jeg husker ikke noe av det som ble sagt under ultralyden, men har i etterkant blitt fortalt at jeg var rundtom 7 uker på vei, og jeg hadde meeer enn god nok tid på meg å få utført en abort!
Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg tenker på denne uttalelsen fra dem som undersøkte meg. Jeg som hadde gledet meg såå til å bli mamma, høre hjertet slå for første gang, se den lille ta saltoer på skjermen foran meg under ultralyden og vere lykkeligere enn jeg noen gang før hadde vært. Men slik ble det altså ikke. Jeg fikk hverken høre noe hjertelyd eller se noen bilder, og dette knuste hjertet mitt. Mitt første barn skulle ende opp som en foreldreløs liten engel, og jeg skulle bli nødt å leve resten av livet mitt i uvisshet om hvem mitt første barn skulle ha vært.
Men så endret alt seg...
Etter 2 uker i ren sorg og smerte forandret alt seg. Jeg som hadde følt meg som om hjertet mitt var blitt revet ut, tråkket på og kastet bort av dem jeg trodde skulle være der for meg og støtte meg uansett hva det skulle være. Jeg som trodde at livet mitt aldri skulle bli verdt å leve igjen, skulle nå endelig se at det hele bare hadde vert et utrolig dårlig oppbygget kapittel i livet mitt. -For gjett hva?? Jeg skulle bli mamma!! Jeg var ikke noen feig liten jente lenger, som var redd for å uttrykke sine meninger, og bestemme over sitt eget liv og fremtid. Den voksende magen hadde gjort noe med meg, og vekket til live den kommende mammaen i meg som for alt i verden vil beskytte det kjæreste hun eier og har. Nå kunne jeg endelig legge de vonde ukene bak meg og bare gle meg over hver dag som gikk, og som førte meg nærmere målet og belønningen for alt jeg hadde vært i gjennom.
En annen UL-opplevelse andre gang!
Før jeg kunne få hilse på mitt første barn i egen person, sto en ny og sterkt forbedret ultralydundersøkelse foran meg. Den 20. mai kom endelig dagen jeg og kjæresten min hadde ventet på! Vi skulle endelig få sniktitte litt på det lille mirakelet som boltret seg i magen min, og ikke minst forsikre oss om at den lille hadde det bare bra. Jeg var som et lite barn før julaften. Det kriblet i hele meg, og jeg klarte hverken å sitte stille eller sove ordentlig nettene før den store dagen!
Jeg, Thomas (kjæresten min), faren hans og mamma møtte opp på sykehuset der ultralyden skulle finne sted. Tiden fra vi ankom sykehuset og til jordmor kom og hentet oss gikk sååå utrolig sent. Jeg husker jeg satt og holdt Thomas i hånda og smilte fra øre til øre. Jeg smilte helt inne i fra hjertet og ut. Jeg følte meg bare som verdens heldigste jente!
Endelig kom jordmor og ropte meg inn til time! Jeg, Thomas og mamma fulgte etter henne inn på undersøkelsesrommet, mens far til Thomas ventet utenfor. Men ventetiden var ennå ikke over. Før vi kunne få "hilse" på vårt kommende barn, måtte jeg sette meg ned og svare på en rekke spørsmål. Etter enda en liten stund som virket som en evighet var det endelig på tide å legge seg ned på benken der ultralyden skulle finne sted. Jeg hadde ennå ikke kjent noen bevegelser fra den lille, men nå kriblet det slik i magen på meg at jeg lurte litt på om det var spark jeg kjente. Thomas satt på siden av meg og kikket på skjermen rett foran oss, mens mamma satt på siden av jordmor og kikket på pc'en.
Mamma gråt, jeg lo og Thomas bare smilte
Vi satt helt musestille alle tre, og kunne ikke annet enn å bare beundre den lille skapningen som snudde og vrengte på seg foran øynene på oss. Babyen lå ikke i ro et sekund, så jordmor hadde virkelig vanskeligheter med å få undersøkt hjertet. Det var så morsomt å se! Jordmor dyttet borti magen min der hun sa at beina til babyen var, noe som også kunne sees på skjermen, og selv om jeg ikke kjente det kunne vi like etter se babyen sparke tilbake igjen. Jeg kunne ikke annet enn å le. Mamma gråt, jeg lo og Thomas bare satt der og smilte. Det var det vakreste jeg noengang hadde vert med på. Jeg var så glad. Endelig fikk jeg oppleve den ultralyden jeg hadde ventet på og gledet meg til så lenge, og alt gikk over all forventning!
Jeg og Thomas hadde snakket mye om hvilket kjønn vi håpet mest at skjulte seg inne i magen min. Vi var mye frem og tilbake, men fant ikke noe endelig svar på hva vi helst ønsket oss. Vi fant til slutt ut av vi hadde like lyst på begge kjønn, så lenge barnet var friskt! Ikke for vår del, men for barnets del. Jeg har selv en bror med Dows syndrom, og vet at uansett hvem barnet ditt er eller hva som måtte være galt med det, elsker man det like høyt som man elsker et "normalt" eller friskt barn. Men jeg unnet absolutt ikke barnet mitt å være sykt. Selv om jeg og Thomas ønsket oss både gutt og jente like høyt, var vi omtrent helt sikre på at det var en jente vi skulle ha. Hjertelyden var rask, noe som kunne tyde på at det var en jente, og alle tester jeg tok på show sa også at vi skulle ha en jente. Til og med dem i familien sa til oss at vi kom til å få ei jente!
Gutt eller jente?
Så da jordmor spurte oss om vi ville vite hvilke kjønn barnet hadde svarte vi at ja det ville vi, men at vi var omtrent helt sikre på at det var ei jente. Jordmor dyttet og "flyttet" på magen, og til slutt smilte hun, kikket på Thomas og sa: "ser du hva dette er, pappa?" Jeg lå bare å kikket på Thomas med omtrent vidåpen munn, og han satt og stirret på bildet av noe som lignet veldig på en tissemann og en pung. Da babyen synes vi hadde sett nok og flyttet foten sin ned igjen, sa jordmor: "det er en gutt!" Både jeg og Thomas fikk ganske sjokk da vi hørte dette, i og med at vi var så innstilte på ei lita jente. Jeg tror jordmor sanset at vi ikke trodde henne helt, så hun sa at man helt klart kunne se at det var en gutt, det var ikke tvil om det. Etter å ha fått høre det tok det ikke mange sekundene før vi slo fra oss tanken om at det måtte være ei jente.
Da vi kom ut i fra undersøkelsesrommet kunne vi ikke annet enn å smile begge to. Nå vet jeg hvordan det må føles å være ruset, for det var nettopp det jeg var: ruset på glede! Vi var helt i vår egen verden både jeg og Thomas. Thomas var nesten helt stum, og jeg bare bablet og hørte ikke hva noen andre sa til
 |
| - Marerittet endte som den vakreste drøm: Leon! |
meg. Vi hadde blitt satt en uke tilbake i tid, og den vakre gutten vår var nå 17+6 uker gammel. Og ja, jeg synes virkelig at han var nydelig ved bare å ha fått se omrisset av ham. Han hadde den søteste lille nesa jeg noen gang hadde sett, og en helt utrolig pen profil!
Fem måneder etter kom Leon
Nøyaktig 5 mnd etter ul kom lille Leon til verden fem dager før termin. 3538 gram og 49 cm var ham. Aldri har jeg sett eller opplevd noe så fantastisk nydelig! Det som startet som et virkelig mareritt endte opp i noe vakrere enn den vakreste drøm man kan forestille seg.
Mamma og pappa elsker deg lille skatt, og vil alltid være her for deg, stille opp for deg og sloss for deg om så er nødvendig!