I Madrid tar de mange flere tester som rutine enn i Norge, og etter å ha tatt glukosetest en uke tidligere, fikk vi den beskjeden ingen vordende foreldre ønsker å høre. Testen var ikke helt bra, og de mistenkte svangerskapsdiabetes. De trudde også det var mulig at dette hadde påvirket babyen i magen og ville ha meg tilbake senere for en ultralydundersøkelse. Jeg gråt og gråt og forbannet meg selv for hver minste lille sjokolade jeg hadde spist de siste månedene, og ønsket meg bare hjem igjen til Norge. Vekk fra et uvant stressende helsevesen hvor alt var stort, forvirrende og skremmende effektivt, og hjem til rolige Norge hvor jeg kunne ta meg god tid og prate med noen uten at det gikk i hui og hast gjennom min samboer, som tross alt ikke var helt hundre prosent sikker i det spanske språket.
Men en ukes tid senere etter mange bakymringer og tårer og total omlegging av kosthold, var vi tilbake i en av de utrolig mange, klamme rommene på en av Madrids helsestasjoner. Jeg fikk beskjed om å legge meg ned på en ultralydseng og plutselig dukket han opp på skjermen. Sprellende. perfekt. Og all irritasjon og bekymringer var som blåst vekk når jeg så det lille bankende hjertet, og den kvinnelig legen og den mannelig assistenten hennes smilte varmt til meg og sa "Un niño sano". En frisk gutt.
Senere viste det seg at jeg hadde bare en mild glukoseintolleranse, men fortsatte å være flink med kostholdet. Resten av oppholdet i Madrid ble en fryd, og vel hjemme i Norge fødte jeg en frisk og aktiv gutt i slutten av mai.
Jeg kan med hånden på hjertet si at min ultralyd var en av de øyeblikkene som jeg vil huske resten av mitt liv.