At jeg skulle være gravid var ganske utenkelig for meg. Ikke hadde jeg hatt mensen på et par år, og fire uker før hadde jeg tatt en graviditets test som var negativ. Men der lå jeg med blå gele på magen og det kom for en dag at jeg var 6 måneder på vei. Jeg var så sjokkert, så for å ikke gjøre det værre fikk jeg verken se skjermen eller ta med meg noen bilder. Neste gang jeg var inne til ultralyd hadde jeg den samme spenningen i kroppen som de fleste andre, var alt okay? Var det gutt eller jente? Jeg og barnefar var ikke lenger sammen da men vi hadde pratet om det og han ble med på den andre ultralyden, noe jeg var veldig takknemlig for. Han ville ha jente og jeg ville ha gutt, men fordi navelstrengen lå i veien kunne de ikke si sikkert hva det var. Dermed kunne vi spøke om hva som var værst, en jente eller en gutt med liten penis? Og endelig kunne jeg slappe litt av, se der er babyen min!
Men bilder! Midt oppi det her glemte vi rent å spørre etter bilder! Da sykehuset hadde mye pågang var det bare å bestille time hos Majorstua klinikken med en gang. Men tredje gang jeg var inne til ultralyd var det ikke tvil om hvilket kjønn det var. Blåst opp med prosjektor stort på veggen var det første vi fikk se en gutts kjønnsorgan. Den lille var ikke spesiellt fotogen derimot. Begge armene, navelstrengen, og til tider begge beina lå i veien for annsiktet. Så legen prøvde i en time, og jeg måtte stå og hoppe litt for å se om det hjalp for å få flytta på ting. Til slutt fikk vi noen få glimt av et ansikt som definitivt hadde min nese! Og til slutt fikk jeg bilder å holde og se på mens jeg gikk å lengtet etter å holde han.