Jeg har "bare" psykiske problemer, som gjør at jeg blir ekstremt fort sliten, og faller fort ned i søla... Jeg MÅ passe på at jeg ikke går over evne, for gjør jeg det, så faller jeg sammen, angsten bygger seg opp og jeg får ikke sove til kvelden. Er helt ødelagt, sur, sliten og har det virkelig ikke godt dagen etterpå.
Det er så vannskelig for andre og forstå at å gå ut med Mini og vaske begge badene kan ikke gjøres på samme dag, da bruker jeg for mye og blir rett og slett fysisk og psykisk syk.
Jeg er så lei av å høre "Du må presse deg selv for at du noen gang skal klare" eller "men blir du sliten får du jo sove". Jeg er så lei av ikke å bli forstått.
Jeg skjønner jo at det kansje er litt motsatt av alle andre, at det kansje for friske mennesker ikke virker logisk i det hele tatt. Men det kunne jo gått ann å prøve å forstå hvordan jeg har det, prøve å høre på hva jeg sier og godta at jeg faktisk ikke lyver for å slippe og gjøre ting.
Jeg VIL jo fungere som alle andre, jeg har ikke lyst til å måtte velge den ene tingen eller den andre tingen hver dag for å passe på at jeg ikke knekker sammen...
Men jeg er mamma, jeg MÅ passe på å ikke knekke sammen, jeg MÅ ta meg av barnet mitt....
Jeg har prøvd alt nå, prøvd å beskrive det med "the spoon theory", alstå at jeg kansje bare har 5 skjeer på en dag, og må velge hva jeg skal bruke de på.
Men nei... "Men bruker du fler får du jo fler!"... NEI! Jeg gjør ikke det...
Og Denne diskusjonen her tappet meg faktisk for 2 av de jeg hadde fra føøøør!!!
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få folk til å forstå...........................................