Mamma forteller:

Da hjertebarnet Ulrik kom til verden

Ulrik og storebror Viktor. Alle foto: privat

Ulrik og storebror Viktor. Alle foto: privat 

Selve fødselen gikk som normalt, men det som skjedde etterpå er heldigvis uvanlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

På ettermiddagen kom riene oftere og oftere, men de var ikke så vonde. Mens jeg leste nattaeventyr for ungene, måtte jeg ha en del pustepauser. Ungene syntes det var veldig gøy, for det betød at lillebror snart skulle ut.

Pappa ringte og lurte på om han rakk en tur innom Ikea før de skulle komme. Med mine erfaringer med lange fødsler, sa jeg at han bare måtte dra til Ikea, for det kom ikke til å skje noe på lenge ennå. Men pappa hørte på pustingen min og bestemte seg for å vente med Ikea-turen.

Okei, dette er vondt
Og godt var det. For rundt 20:30 begynte det å gjøre veldig vondt. Jeg kunne ikke sitte lengre, men måtte opp og gå. Jeg pustet meg gjennom riene, og hadde heldigvis pauser mellom. Magnus begynte å pakke fødebagen helt ferdig, og var litt stressa. Etter enda en time, ringte han til foreldrene mine. Nå var det på tide å komme. På det tidspunktet varte riene lenge. Jeg eller Magnus (jeg husker faktisk ikke) ringte føden og ga beskjed om at vi var på vei.

Vi kom til sykehuset rundt klokken 22, og måtte vente en stund før vi fikk jordmor og rom. Det var vonde minutter, det! Jeg hadde heldigvis fortsatt små pauser mellom riene, og var derfor ganske pessimistisk med tanke på åpning. Det hadde tross alt tatt en evighet med de to andre.

Halve jobben unnagjort
Inne på føderommet hilste vi på Petra og en jordmorstudent som jeg ikke husker navnet på. Studenten skulle ha hovedansvaret for oss, med Petra som backup. De sjekket meg, og jeg hadde 6-7 centimeter åpning. Hurra! Over halve jobben unnagjort allerede? Det var for seint med epidural, og jeg hadde SÅ vondt. Og nå var det dårlig med pauser mellom riene også.

Heldigvis kunne de sette spinalbedøvelse, og ifølge anestesilegen var det bedre enn epidural, for den fungerte umiddelbart uten å sinke fødselen. Okei, "hit me", tenkte (og antakelig sa) jeg. Jeg pustet godt, og var veldig flink. Jeg fikk mye skryt.

Spinalen skulle også gjøre at føttene mine ble helt lammet, så jeg ikke fikk gå rundt. Problemet med spinalen var at den ikke fungerte. Altså, mulig den tok noe av smertene, men jeg hadde fortsatt så sterke rier at jeg måtte puste meg gjennom dem. Ikke hadde jeg problemer med å stå i senga eller gå rundt heller. Jordmoren bare ristet på hodet og sa "Liksom fått spinal du? Ser ikke sånn ut, nei..."

Her går det unna!
Vel, det tok litt lenger enn forventet å komme til 10 centimeter. Det vil si, det tok lenger tid enn forventet for jordmødrene, Ikke for Magnus og meg. Men den lille i magen begynte å bli sliten. Hjerterytmen sank noen ganger, så de festet en elektrode på hodet hans. Petra fulgte godt med fra pulten sin ute i gangen.

Plutselig endret smertene seg, og gikk i ett. Det var fortsatt uhyre vondt, så vondt at man ikke tror man overlever. Men så endret det seg sakte til pressrier. Den overgangen var svært smertefull og slitsom. Du vil liksom ikke presse når man fortsatt har "rievondt" på en måte.

Babyen har det ikke bra
Plutselig ble rommet fullt av folk. De presenterte seg, men gudene vet hva de het. Jeg var ikke akkurat mottakelig for utveksling av høflighetsfraser. "Babyen må ut", sa Petra. "Han har det ikke bra".

De andre legene og jordmødrene holdt opp føttene mine, og jeg skjønte at her var det bare å presse. Jeg tok i alt jeg hadde. Ungen måtte ut!

På første press kunne de skimte hodet, og jeg hørte hun ene si "Okei, hun presser så bra at her trengs ikke jeg." Så gikk hun. Hennes rolle var å hjelpe til med vakuum eller tang hvis det ble nødvendig, fikk jeg vite i ettertid.

Ulik blir født
På andre press kom hodet ut. Mens vi ventet på tredje rie sa jeg "Huff, det kjennes ut som det brenner der nede". En av jordmødrene svarte "Du, det er ikke så rart".

På tredje press kom resten av kroppen ut. Åh, den følelsen er så ubeskrivelig herlig! Ett øyeblikk er man i et smertehelvete av en annen verden, og i det neste er det hele over. Himmelen åpenbarer seg, og det er helt fantastisk! Kjenner jeg blir blank i øynene bare av tanken på det øyeblikket smertene endelig var over.

En stolt nybakt pappa.Ulriken min
Klokken 01:15 lørdagsnatten kom lille Ulrik til verden med sine 3760 gram og 50 centimeter. Han var helt nydelig! Jeg lo da han endelig kom ut, og Magnus gråt. Jeg lo fordi smerten var over, og fordi gutten min hadde det bra. Magnus klippet navlesnoren. Morkaken kom ut av seg selv (hurr! Den måtte gjernees kirurgisk sist) og jeg slapp unna sying - ingen rifter!

Så var det roligtid på fødestuen. Fire lykkelige timer. Jeg var utslitt, men Ulriken var våken og søkte etter pupp. Vi to lå og koste oss i fødesengen mens pappaen lå og snorket i "pappasengen". Mat ble servert med det obligatoriske norske flagget, og det var koselig.

Dårlig utstyr?
Så skulle det bestilles portør som skulle frakte oss over på barselhotellet. Jordmorstudenten skulle bare måle metningen i blodet til Ulrik først, det var standard prosedyre. Metningen ble målt til 82 prosent, som er altfor lavt. Hun sa det rett og slett kunne være fordi målingen ble dårlig fordi Ulrik krøllet foten sin så mye. Hun prøvde flere ganger, men metningen kom aldri over 88 prosent. Den skal være minst 95 prosent for nyfødte.

De bestilte legekontroll, og sa de hadde mye bedre utstyr til å måle sånt. Dessuten kunne legen ta den generelle tilstandssjekken som alle nyfødte måtte gjennom iløpet av det første døgnet uansett. Så kunne vi bare slappe av og kose oss på hotellet uten forstyrrelser etter det.

Noen rolige timer først.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye prøver og undersøkelser
Vi tenkte aldri at det kunne være noe galt. Legen kom og sa at hun ville ha med Ulrik til nyfødtintensiven for å sjekke ham der. Det kunne være fostervann i lungene hans, så de måtte ta røntgen. Han ble jo født veldig fort. Så vi labbet ned til nyfødtintensiven. De ville helst ha meg i rullestol, men jeg følte meg i fin form. Jeg var trøtt så klart, men fin i form sånn fødselsmessig.

Mye prøver og undersøkelser for vesle Ulrik.På nyfødtintensiven målte og sjekket de gutten min. De tok også blodprøver. Den vesle sønnen min var bare noen timer gammel, og så helt frisk ut. De slet med å få ut blod, og flere måtte hjelpe å stikke. De stappet inn en smokk og noe sukkervann, og det hjalp.

Noe er galt
Mens vi satt der, begynte tårene å renne. Noe var galt, jeg kjente det på hele kroppen. Tre leger og flere sykepleiere hadde ikke holdt på med gutten min hvis de bare mistenkte fostervann på lungene. De testet lenge. Jeg snek meg ut og ringte mamma fra toalettet. Jeg hylgrein, og klarte bare å få fram at noe var galt, men at de ikke visste hva det var. Ulrik var ikke frisk. Mamma prøvde å berolige meg.

Røntgen viste ikke vann på lungene. Vi måtte opp på føden og hente tingene våre, og få et rom på barsel. Vi var helt apatiske der vi gikk mellom de andre nybakte foreldrene og de nyfødte ungene deres. Der gikk vi, uten baby. Babyen vår lå nede på nyfødtintensiven med for lav metning i blodet. Hva nå enn det betød.

Hjertefeil?
Da vi kom ned til nyfødtintensiven hadde Ulrik fått plass inne på et rom sammen med fire andre barn. En svensk barnelege stod der da vi kom inn. Hun sa "Jag tror det er hjartet". Hjertet? Tuller du? Det er definitivt det verste jeg kunne få høre. Hjertet, det viktigste organet i kroppen? Og det er noe galt? Hvorfor tror du det? Hva skjer?

En kardiolog skulle komme og avkrefte eller bekrefte med ultralyd i 14-tiden, imens kunne vi bare slappe av. Og jeg måtte pumpe meg. Så uten baby som kunne få igang melkeproduksjonen skulle jeg slappe av og pumpe, ja. Jippi...

Sammenbrudd
Jeg tok en dusj mens Magnus ringte foreldrene sine. Han forklarte at de trodde det var hjertet, men at de ikke visste helt sikkert ennå. Jeg satt meg ned på stolen og gråt. Jeg hulket stille, trodde jeg. Men Magnus hørte meg og kom inn. Der satt jeg med vannet rennende over meg og gråt. Jeg gråt fordi jeg var så redd for den lille gutten min, gråt fordi han manglet i armene mine, og gråt fordi jeg var utslitt, utmattet og ødelagt. Magnus prøvde å trøste, men hvordan kan man trøste en nybakt mor som nettopp har fått høre at det antagelig er noe galt med hjertet til hennes nyfødte baby?

Vi la oss tett sammen i den lille enkeltsengen, og sov faktisk en liten time. Etter duppen følte jeg meg nesten mer sliten enn før. Jeg var hoven i ansiktet av alle tårene, men de fortsatte å renne så fort jeg våknet. De rant uavbrutt mens en jordmor sjekket om livmoren trakk seg sammen, og de rant mens jeg pumpet ut verdifull tjukk råmelk. Tårene rant mens jordmoren viste meg hvor jeg kunne oppbevare melken jeg pumpet, og de rant mens jeg spiste en brødskive med to andre mødre som strålte av lykke inne på felleskjøkkenet. Vi mennesker har mange tårer.

Det er hjertefeil
Så dro vi ned til gutten vår. En intensivsykepleier var inne hos han, og hun sa at kardiologen hadde vært der. Hun skulle ringe på henne, slik at hun kunne snakke med oss. Jeg ba henne fortelle det selv. Kardiologen kunne få forklare detaljene, men vi ville vite svaret. Var det noe galt med hjertet hans? Hun bekreftet at han hadde en medfødt hjertefeil, og måtte opereres på Rikshospitalet innen kort tid - denne uken.

Jeg sank ned i en stol. For bare timer siden ventet vi på å bli flyttet over på barselhotellet sånn at vi kunne kose oss sammen uforstyrret. Så skulle Magnus hente de to stolte storesøsknene, og vi skulle spise mat sammen i kantina på hotellet. I stedet måtte vi forberede oss på en reise til Rikshospitalet hvor de skulle åpne gutten min og operere hjertet hans. Kontrastene kunne ikke vært større.

Burde vært oppdaget på ultralyd
Kardiologen mente at hjertefeilen burde vært oppdaget på ordinær ultralyd. Da ville jeg blitt lagt inn på Rikshospitalet tre uker før termin, og født der. Og da ville vi ikke fått dette sjokket slengt rett i trynet. Hun viste oss på en tegning hva slags feil han hadde på hjertet. Hovedvårene inn mot hjertet skal egentlig føre blod til både lungene og kroppen begge to, som et åttetall. Men hos Ulrik var årene feil vei. Den ene forsynte bare lungene med blod, og de andr ebare kropen. De jobbet ikke sammen.

Han ble satt på medisiner som skulle holde ductus påen, et hull alle er født med, som lukkes etter noen dager. Hullet gjorde at blodet kunne strømme litt mellom, og vi ble forklart at han hadde det bra. Han hadde ikke lavere metning enn han hadde hatt i magen, så for ham var dette normalt. Men han kan ikke leve lenge sånn.

Ville nesten ikke la meg reise
Det ble bestilt ambulanse som skulle frakte Ulrik og et legeteam til flyplassen, samt en drosje til meg. Derfra skulle vi ta fly, et lite ambulansefly, før det var ambulanse igjen fram til Rikshospitalet.

Det var bare så vidt de ville la meg reise. Jeg var å regne som barselkvinne siden det var mindre enn 24 timer siden jeg hadde født. Jeg stod på mitt, og sa at jeg var i god form rent fysisk, og MÅTTE få være med gutten min hele veien. Jeg fikk lov til å sjekke meg selv ut av barsel.

Magnus dro hjem til ungene, og begynte å ordne med det praktiske. Han og barna skulle reise dagen etter med bil til Oslo. De skulle bo hos foreldrene hans, mens jeg bodde på sykehuset.

Reisen til Rikshospitalet
Jeg hadde sjekket ut fra barsel, og stod nede på nyfødtintensiven mens ambulanseleger og sykepleiere la Ulrik i en mobil kuvøse, og koblet han opp på de forskjellige medisinene og monitorene som skulle følge med. To ambulansesjåfører prøvde alt de kunne å trøste meg der jeg stod med bagen over skulderen og betraktet kaoset av folk som ordnet for gutten min. Flotte mennesker alle sammen.

Siden det ikke var plass til meg i ambulansen, tok jeg drosje. Drosjesjåføren delte litt for mye fra livet sitt, blant annet om de merkelige toalettvanene sine. Det førte til at jeg brøt ut i latter, og det overrasket meg litt.

NUlriks første flytur ble i et ambulansefly.år man skal ta ambulansefly er det ikke vanlige flyplassrutiner som gjelder. Det er ikke vanlig innsjekking eller sikkerhetskontroll, men en vakt som tok meg med gjennom en liten sikkerhetskontroll og over i følgebilen som viste vei for ambulansen bort til ambulanseflyet.

Jeg stod på utsiden av det lille flyet som skulle frakte skatten min til Gardermoen og så på at de lastet ham ombord. Jeg hørte han gråt, men kunne ikke gjøre noe. Jeg ble plassert lengst bak i flyet, sammen med bagasjen. Der satt jeg og betraktet det hele, og det var som å se på en film. Det var ingenting der som minnet om mitt liv. Det var leger, sykepleiere, en baby i kuvøse med mange ledninger i seg, piloter, piping... Tårene rant konstant hele turen. På Gardermoen ble vi møtt av en stor ambulanse hvor det også var plass til meg. Jeg satt foran med sjåføren.

Svigermor er god å ha
Vi ankom Rikshospitalet rett før midnatt. Da hadde jeg ikke sovet på halvannet døgn, bortsett fra den timen på barsel. Det var mindre enn 24 timer siden jeg fødte.

Da vi kom opp på nyfødtintensiven ble jeg møtt av svigermor. Hun jobber på Rikshospitalet. Det var godt å se et kjent fjes. Jeg hadde ikke rukket å se min egen mor før vi måtte reise, så det å ha svigermor der var veldig godt. Hun så at jeg var utslitt, og begynte å nærme meg kollaps.

Ulrik undersøkes igjen
Etter å ha blitt flyttet over i en seng på nyfødtintensiven, ble det tatt ny ultralyd av hjertet til Ulrik. Kardiologen forklarte både det ene og det andre, men jeg var helt i ørska. Det eneste jeg fikk med meg, var at han mest sannsynlig skulle opereres på tisdag, altså i tredje levedøgn.

Vi var ikke sikre på hvor jeg skulle sove, og barsel visste ikke at jeg kom. Men de skulle ordne enkeltrom til meg slik at jeg slapp å dele rom med en som hadde babyen sin der. Mens vi ventet fikk jeg spist og drukket litt. Det var lurt, for jeg hadde ikke akkurat fått så mye i meg det siste døgnet.

Søvn
Jeg fikk pumpet meg, og fikk rom. Klokken tre gikk jeg til sengs, og sovnet umiddelbart. Iløpet av natten hadde det vært en jordmor innom og spurt om noe, men det husker jeg ingenting fra. Det viste seg at hun hadde spurt om adressen min. Jeg hadde gitt henne den gamle, og epikrisen ble sendt dit.

JUlrik likte seg ikke særlig godt i lys.eg skulle egentlig pumpe meg hver tredje time, men våknet ikke før klokken ni neste morgen. Jordmødrene mente det var viktigere at jeg sov enn pumpet med tanke på tilstanden jeg var i kvelden før.

Fikk holde Ulrik igjen
Etter en god frokost gikk jeg bort til Ulrik. Han lå i lys da jeg kom fordi han hadde gulsott. Han likte dårlig å ligge i lys, for da måtte han ha på sånne filtbriller. Svigermor kom også. Jeg fikk holde Ulrik i 20 minutter. Det var de eneste minuttene han fikk være ute av lyset. Normalt sett ville han ligget klistret på meg hele døgnet.

Første møte mellom storesøster, storebror og lillebror.Vi fikk vite at operasjonen skulle skje allerede neste dag, mandag. Magnus kom til sykehuset i 19-tiden og en kontaktsykepleier for hjertesyke barn og kirurgen som skulle operere Ulrik snakket med oss. De sa også at de pleide å anbefale at foreldrene forlater sykehuset under operasjonen. Det var ingenting vi kunne gjøre fra eller til, og timene ville føles mye lenger hvis man bare sitter og venter. Ulrik skulle opereres rundt 12-tiden neste dag. På kvelden fikk storesøsknene komme inn og titte litt på den nye lillebroren sin.

Jeg fikk nytt rom og sov dårlig den natten. Jeg pumpet meg hver tredje time.

Operasjonsdagen
Magnus og jeg fikk være med Ulrik før han skulle trilles inn på operasjonssalen. De hadde tatt av de fleste ledningene. Ulrik var litt sint siden han ikke fikk mat, og det gjorde oss litt ekstra sårbare. Tårene rant hos oss begge to.

Ulrik like før operasjonen.En intensivsykepleier sa det var rutine å spørre foreldrene om de ville døpe babyen før operasjonen. For oss var det et rart spørsmål å få. Å tenke på religion midt oppi alt? Vi bestemte oss for å takke nei. Vi valgte å fokusere vår tro på de fantastiske kirurgene.

Ulrik gråt på veien til operasjonsstua. Alle vi møtte der var veldig optimistiske og medfølende. Det hjalp. Vi så glassdørene lukke seg foran oss, og holdt rundt hverandre og gråt. Nå var det opp til kirgurgene. Det var ikke noe vi kunne gjøre.

Timene gikk sakte
Vi dro fra sykehuset, de to store barna, Magnus, svigermor og jeg. Først var vi en god stund på McDonalds. Tankene mine var hos Ulrik, men det var også koselig å få være sammen med de to andre barna. Operasjonen skulle ta rundt fire timer. Og selv om vi gjorde andre ting, var det lange timer.

Mens svigermor og jeg var inne på H&M for å kjøpe noen klær til meg (jeg hadde ikke akkurat pakket fødebagen for 14 dager), så ringte kontaktsykepleieren. Hun sa at alt hadde gått bra, og at vi kunne komme opp for å ta en prat med kirurgen. Da gråt både svigermor og jeg. De andre på butikken syntes sikkert det var litt rart.

Kirurger er rare
Magnus hadde også fått en telefon, og smilte stort da vi kom ut. Sammen omtrent løp vi opp til sykehuset. De måtte hente kirurgen, og da han kom snakket han i fem minutter om hvor dumme parkeringsmuligheter de har på Rikshospitalet. Så hverdagsliv var en sånn hjerteopersjon for ham. For oss var det det vanskeligste vi hadde vært gjennom, og vi satt på nåler for å høre hvordan det hadde gått. Etter hvert fikk vi høre at alt hadde gått helt fint. Jeg var kjempeglad, men klarte ikke å slippe meg helt løs. Ulrik var fortsatt i narkose, og hadde vært gjennom en stor operasjon. Mye kunne fortsatt gå galt, tenkte jeg.

Etter tre dager ble han flyttet tilbake til nyfødtintensiven, og da han var en uke gammel, kunne jeg begynne å amme ham. Så herlig! Jeg slapp å pumpe meg, og jeg kunne holde ham tett inntil meg igjen. De ringte på meg når han skulle ha mat. I begynnelsen veide de ham før og etter amming, men han spiste så mye at vi fort sluttet med det. Han kom seg fort, sov mye, men våknet for å spise hver tredje time.

Ulrik og mamma på ambulanseflyet på vei hjem.Endelig hjem!
Tirsdag 20, mai 2014 fikk vi endelig dra hjem - på samme måte som vi kom. Men denne gangen lå han bare i en liten bag med hjerte- og metningsovervåking. På sykehuset hjemme fikk vi eget rom, og endelig kunne jeg ha Ulrik inne hos meg hele natten. Etter en natt på sykehuset fikk vi endelig reise hjem - med en frisk baby!

Vel hjemme er Ulrik som alle andre babyer. Han gråter, smiler, spiser ofte, sover, er våken når vi vil sove, må bysses - alt er normalt. Bortsett fra en liten infeksjon i såret, har vi ikke merket noe til at han er hjerteoperert. En antibiotikakur tok knekken på den.

Den eneste oppfølgingen videre er ultralyd av hjertet en gang i året. Det er en helt grei pris å betale for livet.



Oppdatert 19.11.2014
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d6_annonsorinnhold');



 

 

 

Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden