Ingen tvilte, ingen tok over, og jeg er så takknemlig for det

Mamma og vesle Iori Freyja. Alle foto: privat

Mamma og vesle Iori Freyja. Alle foto: privat 

Jeg er født med et relativt sjeldent ledd- og muskelsyndrom, og hadde tenkt mye på om jeg ville få det til, om jeg ville ha nok krefter og sterke nok muskler til å føde vaginalt, eller om jeg ville måtte ta keisersnitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

Jeg er altså født med et relativt sjeldent ledd- og muskelsyndrom som heter Arthrogryposis Multiplex Congenita. Det fins over 400 typer innenfor denne diagnosen, men Amyoplasi, Distal og Escobar er de tre vanligste typene. Den typen jeg har er Amyoplasi, og den gir stive og bøyde ledd, samt nedsatt muskelmasse og funksjon. Hos meg affekterer det armer, håndledd, skuldre og ben. Klumpfot forekommer også veldig ofte sammen med AMC, jeg hadde det da jeg ble født.

Under hele svangerskapet trålet jeg nettet for informasjon om Arthrogryposis og graviditet, men jeg fant veldig lite informasjon og svær få svangerskaps- og fødselshistorier. Jeg visste heller ikke helt hvordan jeg skulle komme i kontakt med andre med AMC som hadde født og ønsket at det var flere historier der ute, så jeg bestemte meg for å skrive om min opplevelse, og håper at den kan være til hjelp for andre blivende mødre med AMC og amyoplasi som kanskje søker litt info tilpasset dem, og også at dette kan skape litt mer awareness rundt denne diagnosen og svangerskap/fødsel. 

Fødselsplanen
Så var det fødselshistorien min. Jeg hadde hele svangerskapet gått til månedtlig kontroll på St. Olavs Hospital, men et par uker før terminen synes jeg det hadde vært svært lite – faktisk ingen – snakk om noen fødselsplan til meg. Jeg tok det opp på siste kontroll før fødsel (muligens litt tregt, men) og overlegen anbefalte epidural, siden mindre muskelmasse + mindre bevegelse i ledd + stor mage og fødselsrier = mye fortere sliten (og jeg blir relativt raskt sliten til vanlig). Jeg hadde tidligere vært helt imot epidural, fordi jeg hater nåler (jeg måtte bli holdt i hånda da jeg skulle ta de nødvendige blodprøvene under svangerskapet, liksom), men etter at jeg fikk snakket med en anestesilege som hadde kjennskap til diagnosen min (det er det jaggu ikke ofte man finner på et sykehus, faktisk!) så følte jeg meg mye bedre og gikk med på å ha det i bakhånd, ihvertfall, og skrev det opp i ønskebrevet at det ikke var første alternativ, men et alternativ. 

Så var det bare å vente, da...
Uke 38 kom, og Elton John hadde konsert i Trondheim. Jeg synes at kynnerne begynte å bli litt vel sterke. Da det var 3 minutter mellom dem, bestemte vi oss for å dra til føden, siden vi bor litt over 1 time unna sykehuset. Der fikk jeg beskjed om at jeg nok ikke var i fødsel, men den kunne starte når som helst, så vi fikk overnatte på barselhotellet siden det var kveld og ifall det skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke, da, så vi dro hjem morgenen etter, uten å ha sett snurten av Elton. 

Uke 39 kom, og kongefamilien var i Trondheim. Igjen var det fryktelig hvor sterke disse kynnerne hadde blitt! Igjen dro vi på føden, mens vi hørte på radio hvordan kongefamilien kjørte til Nidarosdomen, og fikk samme beskjed: Ikke i fødsel, men vi var varmere nå. Hjem igjen og vente. Fikk ikke et eneste glimt av kongefamilien. 

Uke 40 kom, og jeg belaget meg på å gå på overtid. Jeg synes det var forferdelig teit at de ikke kunne sette meg igang, men samtidig ville jeg at det skulle få starte naturlig.

Prøvde å sette i gang fødselen
Så jeg spiste oregano, chili, den berømte "fødepizzaen", jeg prøvde til og med brystvortestimulering (det skal sette igang rier, ifølge internettet! Og når man er så klar for å føde som jeg var, så prøver man jaggu det også!).

Jeg vet ikke om det hadde noe som helst med det å gjøre, men nøyaktig klokka 03:00 samme dag, den 3. juli, gikk vannet – litt av det, ihvertfall. Jeg vekket Nao og han trodde nesten ikke helt på meg først, men så sto vi opp, ringte føden, ringte mamma, spiste, timet kynnere/rier (som ikke var enormt sterke men hadde tatt seg littegrann opp), pakket bilen, noe som var veldig fort gjort, siden jeg hadde pakket fødebagen klar i uke 34, og så gav vi oss i vei.

På føden var det fremdeles bare 2 cm åpning, men de ville ha meg på barselhotellet over natten og vente på at riene skulle ta seg opp, hvis ikke ble jeg satt i gang.

Endelig i aktiv fødsel
På kvelden den 3. juli var riene såpass sterke at det hadde vært et ork å ta en dusj, da dro vi opp til føden igjen i rullestol (skikkelig film-moment), fikk tildelt rom og jordmor (et gull i verden!) og endelig fikk jeg høre ordene "Jada, nå er du i aktiv fødsel". Da sendte jeg bud på mamma, som hadde med fødemat (also known as melkesjokolade).

Jeg var først oppi badekaret for smertelindring. Det var KOKVARMT og så deilig for riene, jeg hadde vifte, Nao gav meg saft med jevne mellomrom og jeg hadde full kontroll, pustet godt og var kjempeflink, synes jeg. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plutselig mye sterkere rier
Jeg gikk opp fordi jeg synes det ble for varmt, men egentlig tenkte jeg at jeg kunne ha født oppi det badekaret. Da jeg kom opp, var riene plutselig VELDIG mye sterkere og det var knapt et minutts mellomrom. Jeg prøvde å ha sakkosekk oppi senga, den gjorde ingenting for meg, jeg prøvde prekestol, det gjorde visst VELDIG mye, for nå var jeg 6 cm og riene ble mye mer intense. Men det som satte meg litt ut, var at de ikke kjentes ut som sterke menssmerter, sånn som kynnerne og alt jeg hadde lest, men som luftsmerter, VELDIG STERKE luftsmerter. Og er det en type smerte jeg faktisk er svak for, så er det luftsmerter.
 

Tid for epidural
Jordmor kom inn og fortalte at nå var timingen veldig god for epidural, og jeg sa ja uten å blunke (og prøvde å tenke på alt annet enn nåla). Anestesilegen kom, og jeg sluttet å være flink.

Jeg skal nevne én ting: Da jeg satte meg opp i badekaret, hørte jeg og Nao fødekvinnen i naborommet, som på det tidspunktet var litt lenger ut i fødselen enn meg, og hun ULTE. Jeg hadde lest så mye om viktigheten av å stønne mens man puster fremfor å skrike, for skriking virker IMOT riene, og jeg skulle ihvertfall ikke la noen uling komme over mine lepper og gjøre fødselen vanskelig. Jeg kan nå ihvertfall si til den fødekvinnen: I GET IT NOW. For det som i badekaret var en sterk, kontrollert og konsentrert fødekvinne, var nå en fullstendig oppløst, sliten, ulende, hikstende, redd liten fødekvinne med 45 sekunder imellom riene, ei nål excaliburs sverd på vei inn i ryggraden og en anestesilege som bare ikke klarte å stikke rett.

Les også

Først holdt jeg på å rive hodet av den stakkars mannen min ved å klamre meg til ham mens legen stakk, men plutselig ble han så grå i ansiktet og jordmor gav ham beskjed om å drikke et glass saft og sette seg ned, for han holdt på å gå rett i bakken av å se meg bli stukket med en så stor nål og å se meg så hysterisk (velsigne ham, han holdt meg oppe til han ikke klarte å stå selv lenger). Mamma og jordmor holdt rundt meg og viste meg hvordan jeg skulle puste og sa hvor flink jeg var og endelig fikk han satt den jævla nåla rett og jeg ble teipet opp med ledninger og lagt tilbake i senga. Et par rier etterpå og et svett "Takk" til anestesilegen, som egentlig betydde "Sorry for at jeg kjefta litt og sånn", så var alt bare salighet. Jeg kjente riene, men jeg kjente dem nå som et sterkt trykk i halebeinet, noe som var MYE bedre enn å kjenne dem som de verste luftsmertene i universet.

Sov meg til nesten full åpning
Jeg sov i et par timer, våknet og spiste sjokolade, og da jordmor kom inn igjen var jeg 9 cm! Jeg hadde sovet meg gjennom den "verste" biten! Her mente Nao at det var passende å minne meg på hvordan jeg, som ikke skulle skrike eller bli hysterisk, som hun i naborommet, hylte som en unge. Jeg får enda høre det...

Jeg ble undersøkt, og lillemor var litt høyt oppe i bekkenet enda, så resten av vannet ble tatt. Det var imidlertid grønt, noe som tydet på at barnet hadde vært stresset (jeg tror jeg har en hunch om når hun kunne ha blitt stresset..). Dette betydde at vi burde få henne ut så fort som mulig, så vi skulle først vente og se om hun kom lenger ned i løpet av 1-2 timer, hvis ikke måtte vi begynne å tenke på andre alternativer, sa jordmor.

Viktig påminnelse fra jordmor
Jeg fikk oxytocin-drypp for å gjøre riene sterkere, sto så mye jeg kunne i prekestolen, lente meg til senga og rugget og gjorde det jeg kunne med epidural (høyre ben var ganske bedøvd, så jeg kunne ikke løfte det selv) og da det var gått 1 time ca, fikk jeg full innføring i hvordan jeg skulle puste og presse, og jeg synes det var utrolig bra, fordi jeg hadde ikke sjangs om å huske alt det jeg hadde lest om akkurat det. Jeg er utrolig glad for at jeg hadde fått epiduralen, for jeg fikk tid til å forberede meg skikkelig til pressingen og konsentrere meg om den!
 

Her er det ikke lenge igjen til jeg skulle begynne å presse, og dette er det siste gravid-bildet. Jordmor hadde satt en sonde (ledining) fast på hodet til lillemor, for å se at hun hadde det bra.

Rett før jeg skulle begynne å presse, var det vaktskifte. Det var litt kjipt at jordmora vi hadde hatt hele natta ikke fikk vært med på fødselen, men hun som kom inn var også utrolig god!

Tid for å presse
Jeg fikk beskjed om å gi beskjed når jeg fikk trykketrang, det skjedde ikke, men ungen måtte ut, så jeg fikk satt opp dryppet og klarsignal til å begynne å presse allikevel. Jeg prøvde først å presse i halvsittende stilling (den man alltid ser på film), men jeg fikk ikke til å ta ordentlig tak og presse skikkelig, så jordmor foreslo sideliggende (sånn som de ofte gjør på Call the Midwife), og DA fikk jeg virkelig til å ta i!
 Yay nakenhet.

Jeg måtte ha hjelp til å holde beinet oppe for å kunne presse, og Nao var fantastisk! Nå skal jeg nevne at han aldri har vært i nærheten av en fødsel før, for i Japan er det IKKE vanlig for menn å være med, de må pent vente utenfor, hvis de ikke har booket seg inn på et sykehus som lar fedrene være med, men det er få av de sykehusene, visstnok. Jeg er så glad for at han var med.

Jeg er også veldig glad for at mamma var med, for det ble litt mye til Nao av og til, og han fikk beskjed om å sette seg ned, rett og slett! Det er jaggu ikke lett å stå på sidelinjen og vite at alt man kan gjøre er å stå der og å ikke føle at det er nok (selv om det var mer enn nok for meg og det har jeg passet på å si til ham).

God hjelp av jordmor
Jeg følte at jeg hadde veldig god kontroll i denne stillingen, og selv om jeg ikke hadde skikkelige pressrier så kom hun da ut! Jeg hadde sagt til jordmora at hun måtte instruere meg når jeg skullle presse og når jeg skulle bare puste(slik kan man visst unngå eller i allefall minimere sjansen for rifter, så det var jeg helt med på) og jeg gjorde akkurat som hun sa. Hun var en fantastisk jordmor, som sa "Bra!" når jeg gjorde det rett, og rettet mildt på meg når jeg ikke helt fikk til. Entusiastisk, mild og klar i talen.

Jeg skrev at dette var viktig for meg i ønskebrevet, jeg tenkte at det kanskje ble frekt, men jeg endte opp med veldig hensynsfulle jordmødre. Ikke helt sikker på om dette hadde så mye med ønskebrevet å gjøre, men jeg var veldig fornøyd.

En jente blir født!
Etter 45 minutter med pressing (og faktisk et par dupper innimellom riene) så var den lille jenta vår ute! 50 cm lang, hodeomkrets på 34 cm og 3335 gram og hun var helt prikk lik pappaen sin. Jeg fikk henne opp på brystet med en gang, men hun hadde veldig kort navlestreng, så hun kom liksom ikke helt opp! Men hun skrek godt og selv pappa gråt en skvett!

Første amming. Jeg fikk til å legge henne til selv, måtte bare ha littegrann hjelp siden ledningen til dryppet var så kort og i veien hele tiden. Utrolig at et så nytt menneske bare vet hva hun skal gjøre! Jeg hadde nemlig ikke peiling!

2 timer etter fødselen og vi hadde (motvillig) lagt henne til å sove i kurven så vi kunne spise (innhalere) litt sykehusfrokost! Jeg tok meg en dusj og fikk kledt på meg klærne fra fødebagen og så dro vi over på barselhotellet.

Det gikk bra!
Det var en veldig fin fødsel, synes jeg. Selv om jeg mistet litt selvkontroll da jeg skulle få epiduralen, hadde jeg en veldig god opplevelse, takket være alle involverte. Jeg konsentrerte meg om å slappe av i bekkenmusklene samtidig som jeg presset og å slappe av mens jeg bare skulle puste når hodet kom ut, og med veiledningen fra jordmor ble det faktisk ingen rifter i det hele tatt! Jeg hadde fantastisk god støtte fra alle rundt meg hele veien, ingen spurte meg om jeg kom til å greie det, ingen tvilte, ingen tok over, og jeg er så takknemlig for det. Og så er jeg veldig glad for at mamma tok så fine bilder, det var viktig for meg å få dokumentert dette skikkelig.

Jeg hadde tenkt mye på om jeg ville få det til, om jeg ville ha nok krefter og sterke nok muskler til å føde vaginalt, eller om jeg ville måtte ta keisersnitt. Jeg hadde bare hørt om keisersnitt, til jeg helt tilfeldig snublet over en dokumentar på TLC om ei fra England med AMC som hadde hatt to keisersnitt og som liksågodt fødte tredjemann hjemme, helt naturlig. Det beroliget meg veldig, for jeg hadde veldig lyst til å prøve selv (det å ville prøve selv har vært en gjenganger hele livet mitt).

To familier og kulturer vevd sammen
Og nå har vi endelig blitt en liten familie. Nyeste skudd på familietreet både i Norge og Japan. Og det synes vi at vi ville reflektere i navnet hennes, for Iori(iori-伊織 i kanji) betyr "den som vever (to personer) sammen". Og nå har hun vevd våre familier og kulturer sammen. Det synes jeg er så fint å tenke på.

Nå er hun snart 4 mnd og jeg vet at det er klisje å si det, men lille Iori Freyja lyser virkelig opp hverdagen vår! 

Les flere fødselshistorier



Oppdatert 11.11.2016
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d6_annonsorinnhold');



 

 

 

Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden