Gutten vår fikk en tøff start på livet

Lille store Andreas var 4550 gram og 53 centimeter. Foto: privat

Lille store Andreas var 4550 gram og 53 centimeter. Foto: privat 

Langt på overtid ble fødselen min satt i gang. Men det var stor forskjell på min egen termin og ultralydterminen. Det kunne fått store følger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

11 dager over termin dro jeg til min fastlege. Jeg hadde svangerskapsforgiftning, og bevegelsene i magen hadde endret karakter. Jeg begynte å bli bekymret. Jeg var riktignok bare 11 dager over ultralydtermin, men jeg var nesten 3 uker over befruktningstermin, og jeg hadde stålkontroll på min egen eggløsning – noe jeg hadde fortalt til lege og jordmor på kontroller igjennom hele svangerskapet.

Klar for igangsetting – men bekymret
Fastlegen min sendte meg til fødepoliklinikken på Ahus for mulig igangsettelse. Vi dro opp klokken 10.00. Jeg hadde sommerfugler i magen og gledet meg til å bli igangsatt – endelig skulle jeg få møte lillegull. Men jeg var også bekymret for at babyen ikke hadde det bra i magen, bevegelsene begynte å bli roligere. Babyen ble overvåket med CTG i en time, jeg tok blodprøver og fikk beskjed om å vente til legen hadde tid. Vaktskifte kom og vaktskifte gikk, da klokken var 19.00 fikk jeg snakke med legen som sa at det var på tide med igangsettelse. Men det var stor pågang på observasjonsposten, så jeg fikk beskjed om å møte opp dagen etter.

Etter en natt med lite søvn dro vi opp på Ahus, endelig skulle jeg bli igangsatt. Jeg hadde 3 centimeter åpning og fikk en modningspille. Klokken var 15.00, og det var bare å vente på at riene skulle begynne. For å få fortgang på riene sa jordmor at jeg skulle bevege meg, så jeg og mannen min trasket rundt i gangene på Ahus i timesvis. Da klokken var 21.00 begynte jeg å kjenne murringer, de økte hyppig i intensitet, og da jordmor foretok en ny CTG-måling var riene så kraftige at jeg ble overført til fødeavdelingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hadde en fantastisk jordmor. Hun var jordnær og snill, jeg følte meg ivaretatt. Riene var intense, og jeg følte de aldri slapp. Jordmor fortalte at jeg hadde riestorm, hun ville at jeg skulle få epidural. Det kom en gynekolog inn og undersøkte meg – 4 centimeter åpning.

Svak hjerterytme
Men babyen hadde svak hjerterytme – de overvåket babyen nøye nå. Det kom en anestesilege inn, jeg tenkte at jeg endelig skulle få epidural. Men jeg ble skuffet, anestesilegen ville ikke sette epidural uten å ha ferske blodprøver. Klokken 01.30 ble det tatt blodprøver, og mens jordmor ventet på svar, sank hjerterytmen til babyen. Jordmor kalte på legen og gynekologen, de avgjorde at det skulle bli keisersnitt.

Ting skjedde fort, og før jeg visste ordet av det, satt jeg på operasjonsbenken og anestesilegen skulle sette spinalbedøvelse. Hun bommet på første forsøk, og så bommet hun igjen. Nå var riene så intense at jeg ikke klarte å sitte stille. Det kom en ny anestesilege inn, jeg lente hodet mot anestesisykepleieren som holdt skuldrene mine så jeg satt i ro – jeg følte meg trygg.

Kunne presse
Plutselig slapp smertene, jeg kjente ingenting – det var fantastisk deilig. Da jeg ble lagt ned sa kirurgen "Du har full åpning, vaginal fødsel er best for deg og babyen, nå kan du presse".

Jeg kjente ikke om jeg hadde rier, jordmor la begge hender på magen min og sa jeg skulle presse når hun kjente at magen strammet seg i en rie. Det var kjemperart å skulle presse uten å kjenne pressrier. 

Babyen pustet ikke
Babyen snudde seg ikke i bekkenet, og de brukte sugekopp for å snu ham og for å hjelpe ham ut. Jeg presset og de dro, han kom ut på tre press. Klokken var nå 02.29. Mannen min holdt meg i hånden, og jeg hørte babyen min skrike. Men før jeg visste ordet av det løp de ut av rommet med ham. De ropte på mannen min at han måtte bli med. Jeg lå igjen og ble fylt av frykt og uro – det viste seg babyen min ikke skrek. Jeg kunne sverge på at jeg hørte han skrike, men han gjorde ikke det – babyen min pustet ikke. 

Jeg lå 2 timer på operasjonsstuen og ble sydd – jeg revnet fra mormunnsåpningen og hele veien opp til endetarmsåpningen. Jeg fikk små beskjeder om babyens tilstand innimellom, "De jobber med ham nå, hjerte-lungeredning", og så kom beskjeden om at han pustet. Jeg begynte å gråte og skjelve. Mannen min kom så ned igjen idet de kjørte meg til postop, babyen vår lå på nyfødtintensiven og måtte ha pustehjelp. 

Endelig fikk jeg se ham
Etter noen timer på postop ble jeg trillet opp til barselobserveringen, på veien opp trillet de meg innom nyfødtintensiven og jeg fikk se babyen min. De la ham i sengen min, han var koblet til masse ledninger. Han hadde nesegrime med oksygen og matsonde i nesen sin, rundt håndleddet var han koblet til oksygen og hjerterytmemåler. Tårene fosset, jeg klarte ikke å holde det inne lenger. Han kom med en sår gråt, og jeg holdt ham tett inntil meg.

Kunne gått galt
Babyen vår hadde infeksjon og fikk antibiotika. Han hadde bloduttredelse i ansiktet og blåveis over begge øyne. Men han var likevel det vakreste og flotteste jeg hadde sett. Han responderte godt på antibiotika, og etter 3 dager trengte han ikke lenger oksygen. Vi fikk reise hjem en uke etter. På utreisedagen fikk vi en samtale med jordmor og kirurgen som var med på fødselen. De fortalte da at babyen var nesten 3 uker overtidig, og at morkaken hadde sluttet å fungere. De fortalte at hvis jeg hadde kommet inn til igangsettelse dagen etter den aktuelle dagen, hadde vi dratt tomhendt hjem fra Ahus.

Skal stå på mitt neste gang
Denne gangen gikk det heldigvis bra, men neste gang skal jeg ikke la meg overkjøre av en ultralydtermin når jeg selv vet at den umulig kan stemme! Men til tross for denne opplevelsen, følte jeg meg ivaretatt og trygg hele veien – og leger, jordmødre og sykepleiere strakk seg langt for at jeg og gutten min skulle ha det bra!

Les flere fødselshistorier



Oppdatert 18.10.2016
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d6_annonsorinnhold');



 

 

 

Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden