Mamma forteller:

– Ingenting ble som jeg hadde tenkt

Klokken var 03:02 da lillesøster kom til verden. Lenge før jordmødrene hadde trodd hun ville komme. Alle foto: Privat

Klokken var 03:02 da lillesøster kom til verden. Lenge før jordmødrene hadde trodd hun ville komme. Alle foto: Privat

Hele fødselsopplevelsen ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde jo ikke tenkt å være på sykehus i flere dager først, settes i gang eller å være i fødsel uten mannen der.

Utskriftsvennlig versjon

Onsdag 07.12.11 - Uke 40+2: termindato
Jeg hadde kontroll på helsestasjonen denne dagen. Blodtrykket var høyt, men urinen var fin. Mens vi hørte på hjertelyden, så hørte vi en uregelmessighet. Jordmor sa det ikke var noe å tenke på, men hun noterte det i sin henvisning. Selv om hun hadde sagt at det ikke var noe å tenke på, så var det vanskelig å la være. Jeg tenkte mye på det og endte med kun tre timers søvn den natta.

Torsdag 08.12.11 - uke 40+3 - Ullevål sykehus
Jeg og mannen møtte opp på Ullevål til time klokka ni. Det viste seg at blodtrykket var ganske høyt (jeg var dog aldri over 94) og det var både protein og sukker i urin, så jeg fikk konstantert svangerskapsforgiftning og legen skrev meg inn på observasjonspost for gravide.

Det ble tatt ultralyd og jenta så fin ut. Hun hadde bra med fostervann. Legen merket seg også uregelmessigheten på hjertet. Hun ble antydet å være 3,7 kg. Legen som tok ultralyd sa de ville sette meg i gang fredagen og det gjorde godt å vite at jeg hadde en dag å forholde meg til. Hun som tok ultralyd sa at jeg hadde litt modning og at det var ca 1 cm åpning, så det var jo ikke så mye. Hun strippet meg litt og det ga murringer.

Les om fødselsforberedelser

Kjedelig å vente
Etter at jeg kom til rommet, dro mannen hjem for å hente jobb-pc og deretter dro han til jobb. Heldigvis hadde jeg tatt med fødebag, og mannen dro også innom butikken og kjøpte en bunke med blader og aviser til meg før han dro. 

På ettermiddagen var mannen og sønnen vår innom. Det var veldig koselig å ha besøk, selv om jeg visste de måtte dra igjen. Sønnen min ville ha meg med og kom med skoene mine til meg. Det var litt slitsomt med en toåring på besøk, selv om jeg forsto at det var kjedelig for ham. Jeg savnet dem med en gang de gikk.

Det er kjedelig å ligge på sykehus. Det er ikke mange høydepunkter i løpet av en dag. Legevisitten, middag og besøk fra mannen.

Fredag 09.12.11 - uke 40+4 
Sønnen min ble født på 40+4, det startet jo riktignok på 40+3 den gangen. Lillejenta ble ikke født på 40+4... Denne dagen ble tatt stadige kontroller av meg, blodtrykk, urinprøver, ctg og alt tilsa at hun trivdes der inne. Jeg følte meg trygg og ivaretatt og sov bedre den natta enn jeg hadde gjort på lenge. Jeg våknet jo riktignok sånn ca en gang i timen for å gå på do da, men det var jo ikke uvanlig.

På legevisitten fikk jeg vite at de ikke tenkte å starte meg den dagen, men at de ville vente til lørdag. Aller helst håpet de jo at jeg startet av meg selv, men jeg fikk beskjed om at jeg ville settes igang lørdag.

Les også: Slik er den igangsatte fødselen

Ett ekstra hjerteslag nå og da
Klokka halv to var jeg hos en spesialist i fosterdiagnostikk. Jeg fikk sett babyen såvidt i profil også og det så ut som hun trivdes husker jeg at jeg tenkte... Han gikk nøye gjennom hjertet og sa at han ikke så noen tegn til lekkasje og at hjertet hadde fire kammer, som det jo skal ha.

Han sa at for hvert 10. - 20. slag så kom det ett ekstra. Dette er visst veldig vanlig og kan gå bort etter fødsel. Det er uansett så sjeldent at det ikke blir gjort noe med det. Hjertet er dessuten umodent enda. Jeg ble litt mer beroliget av undersøkelsen, men samtidig var jeg litt urolig med tanke på hjertet til lillejenta selv om legen sa jeg ikke skulle tenke på det.

Babyen har det bra - så da gjør de ingenting
Det ble ingen igangsetting denne dagen heller. Jordmor sa jeg skulle sjekkes for modning og strippes dagen etter. Så lenge baby har det bra så gjør de ingenting... Jeg ble litt nedfor, men tenkte at det var greit å vente til lørdag. De tok opp glukosebelastning igjen også siden jeg hadde sukker i urinen da jeg kom inn.  

Mannen og sønnen kom litt før fem den ettermiddagen. Jeg var alene med sønnen mens mannen gikk på butikken. Det var slitsomt å være alene med ham. Mannen min kjøpte tannkrem og shampo til meg, det var veldig fint å få. Sønnen hoppet opp i nabosengen før vi rakk å stoppe ham, jordmor som kom på kveld ble sur for det. Så det på henne.

Lørdag 10.12.11 - 40+5
Jeg våknet tidlig og grudde meg til glukosetest fra seks til litt over halv syv før jeg kontaktet jordmor. Fastende blodsukker var på 4.5, som er helt normalt. Jeg hadde hørt at man kan ha litt sitron i testen for å gjøre den bedre, men dette ville hun ikke høre noe om. Hun var redd for å ødelegge testen. Jeg drakk det sykt søte vannet og ventet. To timer senere kom ny jordmor og tok blodprøve. Den var da på seks og noe og innenfor normalen. Jeg har ikke fått svangerskapsdiabetes, så det var jo i alle fall gode nyheter.

Hver dag på sykehuset føltes veldig lang. Jeg følte meg jo trygg og ivaretatt, men det var utrolig kjedelig. Jeg ventet og ventet på legevisitt denne lørdagen, men det kom aldri. Tilslutt gikk jeg bare og spiste middag.

Det ble igjen tatt ctg. Blodtrykket mitt var høyere, 156/94. Det hadde sunket til et undertrykk på under 90 etter at jeg ble lagt inn. Urin var negativ.

Begynner å bli lei
Etter å ha pratet med lege, så kom jordmor omsider innom. De ville ikke sjekke modning, de ville ikke strippe og de ville ikke sette i gang. Så lenge baby har det bra, så ønsket de å la fødsel starte av seg selv. Jeg ble deppa og begynte å gråte. Akkurat der og da føltes det som om babyen ville være i magen for alltid.

Når jordmor kom innom senere for å ta blodtrykk, så sa hun at hun kunne be dem som skulle på dagtid dagen etter om å sjekke modning og å strippe. Jeg turte ikke å ta noe for gitt. Jeg var så sliten og lei.  

Jeg hadde besøk av mannen igjen. var så glad for de daglige besøkene hans. Det var en ny jordmor på vakt som uttrykte vilje til å hjelpe meg med stripping. Etter besøket så følte jeg meg i mye bedre humør. Jeg leste litt og så litt tv. Tilslutt la jeg meg og kjente på sparkene og følte litt på foten og kroppen gjennom magen. Det var koselig og jeg koste meg med dem.  

Slitsomt med lovnader det ikke blir noe av
Det som gjorde at tiden på observasjonsposten ble slitsom, var at jeg hele tiden ble fortalt at jeg ville bli satt igang og så ble jeg ikke det. De sa at de skulle sette meg i gang dagen etter og så trakk de seg. Lørdagen fikk jeg et lite sammenbrudd på grunn av det. Det føltes virkelig som babyen aldri skulle komme ut og som om jeg skulle være gravid for alltid.

Les også: - Pyton å få fødselen igangsatt

Artikkelen fortsetter under annonsen

 

Søndag 11.12.11 - uke 40+6
Jeg våknet om morningen og følte meg i litt bedre humør. Jeg var bestemt på å prøve å nyte magen mest mulig.

Pappa døde på denne dagen for syv år siden. Jeg tenkte på at det kunne bli hennes bursdag. For meg døde min far i april det året, den dagen han hadde et massivt hjerteinfarkt, for han kom aldri tilbake til oss og våknet aldri igjen. Det hadde ikke gjort meg noe om det ble 11.12 og jeg tenkte at da kunne hun få en slags forbindelse til morfaren sin.

Jeg var veldig spent på hva dagen ville bringe og hva legen ville si. Etter hvert kom det inn jordmor og tok de vanlige testene på meg - urinprøve, blodtrykk osv. Litt senere på dagen var det legevisitt og legen sjekket meg. Jeg hadde litt åpning, men ikke mer enn 1-2 cm og jeg var litt moden. Han strippet meg og sa at de tenkte på å starte fødsel enten ved å bruke ballong eller stikkpille. Jeg fikk murringer og begynte å blø litt.

Endelig - det blir igangsetting!
Litt senere kom jordmor inn igjen, da var klokka 13:45. Legen hadde pratet med sine kolleger og funnet ut at de ville starte meg. Jeg ble glad for det, selv om jeg var teit nok til å bli litt vemodig fordi jeg visste jeg ville savne magen og sparkene. Først ble jeg lagt på ctg i en halvtime og så kom jordmor tilbake for å sette stikkpillen, jeg fikk stikkpillen klokka 14:20. Etter det så ble jeg lagt til ctg i en time til. De var veldig fornøyd med resultatene. Hjertemålingene var fine og hun beveget seg bra.

Mannen kom til visittiden klokka 16. Etter anbefaling fra jordmor, så gikk vi oss en tur.

Går ikke fort nå heller
Senere på kvelden kom jordmor og satte inn ny stikkpille, da var klokka 19:00. Jeg ble undersøkt også og jeg hadde 3 cm åpning og litt mer modning. Hun sa at jeg ikke hadde vært så moden som de håpet. Jeg lå med ctg både før og etter igjen. Det hadde ikke vært noe vondt i tiden mellom første og andre pille. Når jeg lå på ctg etter andre pille så mannen at den måleren som skal måle rier slo inn mer, men det var ikke vondt. Jeg fik beskjed om at noen ganger så får man rier av pillene og andre ganger så må de gi flere piller og så ta vannet og deretter kan riene komme, eller så måtte man ta vannet og så sette drypp.

Jeg prøvde å gå igjen en del utover kvelden og mannen var der. Etter ei stund kom jordmoren på vakt inn. Hun sa at det kunne ta to døgn. Jeg syntes jo det var ganske lenge og jeg bestemte meg for å sende mannen hjem så han kunne få sovet litt. Han dro rundt ni. 

Dårlig samvittighet
Etter at mannen dro så var jeg litt nedfor, jeg hadde jo håpet at han skulle bli! Jeg tenkte mye på magen og var spent på hvem det var som var der inne. Jeg følte litt dårlig samvittighet for å kaste henne ut fra en plass hvor hun så tydelig hadde lyst til å være!

Rundt halv ellve kom jordmor som skulle på nattevakt inn. Hun ga meg en stikkpille som heter paralgin major. Hun anbefalte meg å prøve å sove litt igjen før de ville fortsette med modningsstikkpiller dagen etter. Jeg takket henne for pillen og sa at jeg tenkte å sove. Jeg tok pillen kvart over ellve. Etter å ha tatt stikkpillen, så ventet jeg i en halvtime. Jeg hadde nemlig googlet med mobilen at det skulle ta opptil en halvtime å oppnå effekt av den. Jeg var i grunn ganske trøtt og etter fødsel nr 1 så lærte jeg meg hvor viktig det er å sove når man kan.

Jeg lå der og forsøkte å sove, men jeg hadde ubehagelige tak og ringte på jordmor. Jeg spurte henne om det var slik at stikkpillen skulle fjerne alt av smerter og det sa hun nei til. Jeg fikk beskjed om at det bare ville fjerne litt. Jeg kom til å få maserier, men de har ingen effekt sa hun. Jeg slo meg til ro med dette og jeg prøvde å sove, uten å få det til. Dette var vel rundt midnatt.

Les også: Hvordan starter fødselen?

Mandag 12.12.11 - uke 41
Etter ei stund begynte takene å komme enda hyppigere og vare lenger. Det ble vondere også. Jeg gikk mye frem og tilbake på do. Jeg prøvde å ta hensyn til de på de andre rommene og jeg syntes synd på hun på naborommet som jeg delte do med, siden jeg gikk så mye i dørene og sikkert bråkte litt med dem. Jeg var glad for at det ikke lå noen i den andre sengen på mitt rom.

Klokka nærmet seg halv ett og jeg begynte å ta tiden på disse takene. Jeg oppdaget at de kom med 2 minutters mellomrom og varte i et halvt minutt. Jeg tenkte at jeg kunne jo slappe av de to minuttene og så puste i de halve og trøstet meg selv med at da ville det jo tross alt ikke være så lang tid med smerter hver time. Etterhvert tilkalte jeg jordmor igjen og hun så på loggføringen min. Jeg brukte rieteller på mobilen. Jordmor sa de varte for kort tid og at det var maserier.

Tiden gikk og jeg gikk frem og tilbake på do. Det ble bare vondere og vondere. Jeg hadde ikke på noe tidspunkt blitt undersøkt nedentil utover kvelden. Jeg ble litt nedfor av å tenke på at jeg kunne gå slik i opptil to døgn og jeg så for meg at det ville bli veldig slitsomt. Jeg innså at jeg måtte prøve å sove og jeg var i grunn ganske trøtt også, men det var jo veldig vondt etter sånn ca 2 min og det var ikke mulig å sove.

Ønsker varmeflaske
Jeg tilkalte jordmor enda en gang og forklarte at det var vondere, og spurte om jeg kunne få varmeflasker. De hadde ikke dette, men hun ordnet med noen flasker med varmevann. Hun sa at de egentlig ikke hadde lov å gi dette, men at de visste at det virket og derfor gjorde de det likevel. Jeg merket jo fort at det ikke hjalp så mye som jeg hadde håpet. Hun mente fortsatt at jeg ikke var i fødsel og at det bare var maserier, og jeg trodde jo på henne når hun sa det. Jeg håpet bare de ville gå bort slik at jeg kunne få sove og bli klar til dagen etter og flere stikkpiller for igangsetting.

Jeg gikk virkelig mye frem og tilbake på do. Jeg tror jeg var i sengen i maks 3-4 minutter før jeg gikk tilbake og var samme mengde med tid på do. Av en eller annen grunn hjalp det å sitte på do litt fremoverlent.

Les alt om smertelindring

Vil be om alt av smertestillende
Tilslutt kom jeg til et punkt hvor jeg følte at jeg ikke klarte å la være å være på do. Det å sitte på do hjalp veldig. Hele tiden var jeg redd for å bli oppfattet som en person som ikke taklet smerter og jeg ville da ikke virke som en hysterisk andregangsfødende heller. Jeg tenkte at dersom maserier var så vondt, så ville jeg be om alt av smertestillende dagen etter...

Jeg hadde jo tenkt å ha en fødsel uten noe smertestillende og jeg har vært litt nervøs for hvordan det vil være uten lystgass siden Ullevål ikke lenger tilbyr dette. Jeg begynte å tvile på at jeg skulle klare fødsel uten smertestillende, for om det skulle være så vondt og ikke være ordentlig fødsel så måtte det jo være ekstremt mye vondere i fødsel. Jeg tenkte at dagen etter i fødsel så ville jeg ha ALT sykehuset hadde å tilby av smertestillende!

Klokka gikk sakte og jeg merket jo at hyppigheten økte. Jeg tenkte at det var jo ikke noe vits å ta tiden på maserier. Jeg kreket meg frem og tilbake på do og var sur på meg selv de gangene smerten kom mens jeg var mellom do og senga. Jeg følte jeg ikke kunne drive og være på do hele tiden heller, tilfelle hun på naborommet ville benytte seg av det. 

Får trykketrang
Etter ei stund følte jeg at jeg måtte på do, og gikk din og presset alt jeg orket. Det hjalp. Jeg la meg igjen, men følte jeg måtte igjen ganske kort tid etter. Jeg gjentok. Jeg innså at jeg ikke måtte nummer to og følte at det var en veldig kjent følelse. Jeg smilte litt for meg selv når jeg så for meg hvordan hun kunne bli født i do på sykehuset, men jeg trodde jo samtidig at jeg ikke var i fødsel - selv om jeg hadde en mistanke... Pressetrangen føltes veldig kjent på en måte... Jeg vil anta at klokka på dette tidspunktet var litt etter halv tre.

Etter dette tilkalte jeg jordmor igjen. Hun kom inn og jeg ba om noe å sove på. Jeg forklarte om hvordan jeg hadde følt en trang til å trykke. Egentlig forsto jeg hva som skjedde, men hun hadde jo sagt det bare var maserier. Jeg sto på gulvet og hun så på meg. Hun spurte om jeg hadde en rie da og jeg nikket bare mens jeg pustet iherdig.

Fødsel!
Hun så ganske så overrasket ut før hun sprang ut og kom tilbake, hun sa noe om å skulle sjekke meg før hun forlot rommet. Etter at hun kom tilbake så sjekket hun meg, og jeg hadde full åpning. Jeg forklarte henne at jeg hadde så sykt vondt og hun sa at babyens hode var klart i bekkenet og presset mot.

Jeg spurte om jeg skulle ringe mannen, men jeg var alt klar til å ringe mens jeg spurte. Hun nikket og jeg ringte. Klokka var da 02:45. Jeg klarte bare å hoste ut at han måtte komme og at hun kommer. Jeg skjønte at han ikke ville rekke det, vi bor jo ca en halvtime unna med bil. Stakkaren var jo helt forvirret også, spurte meg om jeg virkelig ringte. Viste seg senere at han hadde trodd det var alarmen først. Jordmor forsvant igjen.

Ikke lenge etter kom jordmor springende igjen og hun hadde med ei til. De spurte om jeg ville gå eller sitte. Jeg vurderte å gå siden det var vondt å sitte. Det var ikke så godt å stå eller gå heller, men da kunne jeg puste bedre følte jeg. Babyen trykket jo på. Jeg måtte puste meg gjennom flere pressrier. De sprang over til føden med meg og rett inn på en fødestue.

Inn på fødestuen
Jeg har alltid syntes synd på de som føder som "må" være naken, men når de ba meg bytte fra egne klær til skjorte, så vrengte jeg bare av meg alt utenom de lilla fødesokkene mine. Jeg har noen lilla lodne sokker som jeg har hatt på meg under begge fødslene mine. Jeg tok på skjorten uten å kneppe den også.

Jeg observerte at jordmor som skulle ta imot var student, men jeg brydde meg ikke om det heller. Sist ville jeg ikke ha med student, for jeg ville bli sett av færrest mulig. Fødselen da lærte jo meg at jeg ga "f" når jeg var i fødsel og siden jeg hadde kommet i siste fase nå, så ga jeg enda mer f... Jeg ville bare ha ut ungen.

Les også: Hva påvirker riene?

Vente på pappaen?
De sa jeg kunne prøve å holde igjen til mannen kom, men vi bor jo en halvtime unna Ullevål. Det var ikke aktuelt. Jeg ville ha ut ungen. Det gjorde vondt! Husker vi ringte mannen og jeg ba en jordmor prate med ham for å høre hvor han var, men jeg fikk ham selv. Jeg var ikke så ivrig på å prate... Han var veldig nært hjemme da jeg ringte.

Jeg hadde noen pressrier og på et par av dem måtte jeg holde igjen for å ikke revne. Jeg sa en gang at det gjorde jævlig vondt, men det var i grunn alt. Jeg var helt i egen verden. Jeg kjente det svei når hodet kom mer ned og jeg lå der og presset skikkelig. Det tok ti minutter fra jeg kom til føden til babyen var ute. Det var ikke mange pressriene som skulle til. Alle jordmødrene som var der samt barnepleier var skikkelig imponert over meg. Visstnok hadde de ikke sett på meg at jeg var i fødsel.

I motsetning til storebror, hadde lillesøster en imponerende hårmanke da hun ble født.

Får jenta på brystet
Jeg fikk jenta på brystet og jeg så på henne og jeg visste at jeg var veldig glad i henne. Hun fikk en apgar score på 9 - 10 - 10. Jeg fikk en rift som jeg senere har lest var grad 1. Jeg ble sydd, men det var ikke behov for så mange sting og det var ikke noe dypt.

Etter at storebror ble født og var skallet, så var jeg overrasket over hvor mye hår hun hadde. Hun hadde den hårmanken! Jeg hadde passet på å fortelle at jeg ville klippe navlesnoren og at jeg ville se morkaken, dette sa jeg mens jeg hadde pressrier. Etter litt fikk jeg klippe over, men jeg fikk ikke egentlig tenkt så nøye over hva jeg gjorde. Jeg var litt lei meg for at mannen ikke hadde fått oppleve fødselen. Jeg fikk se morkaken også og det er jeg glad for at jeg fikk gjort siden jeg ikke så sist.

Pappaen kommer for seint
Litt senere kom mannen inn også, tror det var ti min etter at hun kom. Han hadde kjørt litt fort, men det hadde regnet mye også - så han var redd for vannplaning. Han sa at det ikke var så farlig at han hadde gått glipp av fødselen, for det viktigste var å få komme og se henne. Jeg hadde likt det om han var der da, men jeg var glad for at det var fødsel nr 2 og ikke 1. Tror det hadde vært vanskeligere å svelge om mannen gikk glipp av fødsel nr 1! 

Mannen ble med ut mens de veide og målte. Jenta veide 4316 gram, var 52 cm lang og var 36 cm i hodeomkrets. Jeg ble sydd når de var ute. De kom inn igjen og jeg fikk henne på brystet igjen. Vi fikk oss litt mat og vi var på føden ei stund. Litt senere kom jordmor inn og jeg ble spurt om å gå på do. Var ikke noe problem for meg det og jeg dusjet også. Fikk høre at jeg var veldig sprek for å nettopp fått baby.

Vil på barselhotellet, men det er fullt
Jeg hadde blitt spurt om jeg ville på hotellet, men det var fullt. Jeg ble kjørt til barsel rundt 6 om morningen og mannen dro hjem siden han ikke fikk bo der. De ville dessuten passe på meg litt ekstra siden jeg hadde hatt svangerskapsforgiftning. Jeg prøvde å sove, men jeg ble bare liggende og beundre babyen og å oppdatere venner og familie om fødselen. Jeg klarte ikke å sove uansett på grunn av alt adrenalinet i kroppen. Det ble ikke noe søvn før den kvelden og da hadde jeg vært oppe i et og et halvt døgn og litt til. 

Det var visst travelt på den fødeavdelingen jeg var på den kvelden. 6 fødsler om kvelden og 4 frem til og med vår datter. Jeg måtte dele rom med ei til og vi pratet litt om fødslene våre og babyene senere på formiddagen. Jeg var egentlig ikke så veldig klar for å være på barsel, jeg hadde lyst til å være på hotellet. Jeg var glad de passet på meg da, selv om jeg var veldig lei av sykehus etter å ha vært innlagt siden torsdag morgen. Jeg var også klar for å ha mannen med meg på hotellet.

Etter noen dager ble jeg overført til hotellet og endelig hadde jeg mannen hos meg. Vi slappet i grunn bare av på rommet om kvelden og koste oss med jenta vår. Jeg sov veldig dårlig i nettene etter fødselen og jeg var våken mye denne natten også.

Dagen etter skulle lillejenta veies og det viste seg at hun hadde gått ned 11,5% i vekt. Det vekket alarm. De ville se på ammingen. Jeg har hele tiden vært så selvsikker på amming og tenkt at det ville gå bra siden det gikk så bra sist. Jeg sa jo til dem at jeg ikke trengte hjelp og at jeg følte at det gikk bra. Jeg lot også være å delta på en samtale de skulle ha om amming. Det viste seg jo å være barselsamtalen, så jeg angrer nå på at jeg droppet den.

Les om barseltiden

Hjertet til lillesøster var fint etter fødselen. Barnelegen som undersøkte henne på den vanlige kontrollen bekreftet også at hun ikke hørte noen ekstra slag. Senere har jeg også fått det bekreftet hos helsestasjonslegen, så jeg føler meg trygg på at hjertet er som det skal være!

Storebror har vært ganske sjalu på lillesøster - og lar det gå ut over mamma.

Ammingen
Lillesøster svelget fostervann under fødsel. Dette førte til at hun var mye kvalm første døgnet og hun kastet opp mye. Hun var derfor ikke så interessert i å suge som hun burde vært. Andre dagen sugde hun feil... Da de fant ut av det, så ble jeg veldig lei meg og gikk i kjelleren. Jeg fikk beskjed om å bli igjen ei natt til på hotellet og så se det an derfra.

Ei jordmor med litt dårlige "Bed side manners" sa at om blodsukkeret til jenta ble lavt nok, så kunne hun få hjerneskade. Jeg var nødt til å begynne å pumpe meg. De ville jeg skulle amme, pumpe og gi erstatning hver tredje time. Jeg var kjempelei meg for å måtte gi erstatning siden jeg ville fullamme, men jeg innså at stakkars jenta mi måtte få mat. 

Dagen etter hadde hun gått opp 50 gram og jordmor sa jeg kunne dra hjem. Jeg var der til rundt tre på dagen da og mannen kom også. På vei hjem kjøpte vi ei pumpe slik at vi kan fortsette å pumpe. Jeg fortsatte som de hadde sagt med amming, pumping og erstatning.

Lillejenta er utrolig fredlig og stille av seg. Hun sover mye og klager lite. Den første natta hjemme så sov hun i seks timer. Det er jo nesten så jeg blir bekymret over hvor mye hun sover. Det var godt for meg å komme hjem også, for jeg sovnet med en gang den kvelden. Hadde på alarm for å våkne etter tre timer for pumping og eventuell amming. Før hun sovnet ved midnatt så var hun supersint og sulten, så da ammet hun, fikk 45 ml jeg hadde pumpet og 60 ml erstatning. Det var et veldig stort måltid!

Fredag 16.12.11 var vi på Ullevål for å kontrollveie igjen og jordmor som var der da hadde nok ikke sendt meg hjem dagen før. Vi hadde fått ny time til kontrollveiing på sykehuset neste fredag, lille julaften. Denne gangen hadde hun gått opp ytterligere 50 gram.

Nå føles det som melken er på full fart til å komme, men det har vært mange øyeblikk hvor jeg har følt og tenkt at jeg ikke kom til å få det til og jeg har vært veldig lei meg og nedfor.

Nå har vi ikke gitt noe erstatning på nesten to døgn og da ville hun ikke ha mye av det. Jeg har ikke pumpet siden i forgårs heller, men før det pumpet jeg ca hver tredje time. Nå har melken begynt å komme mer og i går ble jeg våt foran venstre pupp. Hun hadde sagt fra om hun var sulten. I dag (mandag 19.12) tror jeg at jeg har mitt første økedøgn også, for hun har vært veldig på hugget og ivrig etter puppen. I dag tidlig så sov vi til halv ellve også, men det var amming hver tredje time ca. Det gjorde godt å få sovet. Mannen sov til halv tolv.

Når ammingen først kom igang, så gikk det veldig bra. Jeg fullammet i over åtte måneder, og da ble den nye utfordringen å få innført fast føde. Selv om jeg fikk en dårlig start på ammingen, gikk det bra. På forhånd fikk jeg høre at det som regel kommer i gang mye fortere med nummer to, men det stemte ikke for meg.

Les alt om amming

De små kan lure både mødre og jordmødre iblant.

- Ikke som jeg hadde tenkt
Hele fødselsopplevelsen ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde jo ikke tenkt å være på sykehus i flere dager først, settes i gang eller å være i fødsel uten mannen der.

Jeg hadde utarbeidet et lite brev med ønsker, men det rakk jeg aldri å gi. Det inneholdt ikke så mye da, bare at jeg helst ville klare meg uten smertestillende, at jeg ville klippe navlestrengen og at jeg ville se morkaken - ja og så at jeg ville ha klyster om det var tid.

Egentlig burde jordmor ha sjekket meg da jeg sa at det begynte å bli vondere og hyppigere, da hadde mannen rukket det. Fikk også beskjed om at dersom jeg får flere barn, så vil det sikkert gå enda fortere. Jeg merket at riene på slutten var mer effektive enn sist, og jeg merket også at de andre riene må ha vært mer effektive. Sist måtte jeg ha drypp og de var ikke fornøyde med riene mine, ikke pressriene heller.

Jeg fikk opplevd å ha en fødsel uten smertestillende. Den stikkpillen jeg fikk var ikke så veldig sterk heller. Det var ikke noe problem at de ikke hadde lystgass. Hele fødselen gikk mye fortere enn jeg hadde trodd på forhånd, men det var forsåvidt greit. Vannet gikk akkurat da hun kom, så det merket jeg ikke noe særlig av. Det tok akkurat litt over tre timer fra riene startet til hun var ute.

I ettertid har det plaget meg veldig at mannen ikke fikk vært med på fødselen, men samtidig er jeg glad or at fødselen gikk så greit og at alt sto bra til med henne. Jeg fikk dessuten sett på skikkelig første gangen mannen møtte sin nye datter og jeg så hvordan han forelsket seg i datteren sin, hvordan blikket hans endret seg.

Les alt om fødselen

Les flere fødselshistorier

Les om babyen måned for måned

annonsebilag

På forsiden nå:


Legg inn en kommentar
 
bokstaver igjen
Antall kommentarer: 0

 

 

 


 

 


Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Janet Usken

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2012 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.