FødselBle sendt hjem igjen med kraftig svangerskapsforgiftning

Ble sendt hjem igjen med kraftig svangerskapsforgiftning

Endelig trygt på mors bryst. Foto: privat
Fødselshistorie: Leserinnsendt 4971 Sist oppdatert 28.08.15

Jeg hadde hørt om HELLP syndromet, men trodde aldri det skulle ramme meg. Vi var veldig heldige, men jeg synes det er skummelt å tenke på at jeg ble sendt hjem fra sykehuset med beskjed om at smertene skyldtes noe jeg hadde spist. Hvis ikke sykehuset tar smertene på alvor, hvor skal man da henvende seg?

Gjennom hele svangerskapet var jeg veldig heldig. Jeg var frisk og rask – bare veldig trøtt. Jeg jobbet 100 prosent helt til prinsessen vår kom.

Jeg var kommet til uke 35+5, og kroppen var utslitt og veldig klar for permisjon. På kvelden fikk jeg en grusom, stikkende smerte under brystet. Den gikk ut i hele ryggen. Jeg ble kvalm og fikk en date med doskålen.

«Alle gravide har vondt»
Neste dag var smerten borte, men den kom tilbake på kvelden og natten. Den tredje dagen gikk jeg til fastlegen, for nå begynte jeg å bli litt redd. I skranken ble jeg fortalt at ALLE gravide har vondt, og at jeg måtte huske at det bare var fire uker igjen til fødselen – det var nok derfor jeg hadde vondt. 

Heldigvis var det en annen sykepleier også på jobb, og hun forstod at dette var mer enn vanlige gravidvondter. Jeg fikk komme inn til en lege, men han kunne ikke finne noe, og sendte meg hjem. Smerten kom igjen på kvelden, og neste kveld.

Les også: Igangsetting endte med hastekeisersnitt

Jordmor sender meg til sykehuset
Den femte dagen hadde jeg time hos jordmor. Jeg var totalt utslitt, og håpet at hun kunne gi meg et svar på hvorfor jeg hadde så vondt. Etter fem minutter hos jordmor ble vi sendt rett opp på sykehuset.


Her fant de heller ingenting, og konkluderte med at smertene kom fra noe jeg hadde spist. Jeg fikk beskjed om å ikke spise etter klokken 19 på kvelden. Redd, frustrert og forvirret ble vi sendt hjem .


Tar blodprøve
Mens vi stod og ventet på heisen kom legen løpende og ropte at de måtte ta en blodprøve av meg. Jeg hadde vært der hele dagen, og først nå skulle de ta en blodprøve?


På blodlaben slet sykepleieren med å finne blodåren min, og sa at jeg kunne slippe, for hun ville ikke stikke meg mer. Da satte jeg foten ned, og sa at hun måtte ta den prøven, for det var det jeg var blitt sendt for å gjøre. Det er skummelt å tenke på nå i etterkant hva som kunne skjedd hvis jeg hadde hørt på henne og reist hjem uten å ha tatt den blodprøven.


Les også: Fødselen vil jeg helst bare glemme


Kom tilbake nå!
Ikke mange minuttene etter hjemkomst fikk vi en telefon fra sykehuset. Hvor var vi? "Hjemme", svarte jeg. Vi var jo nettopp blitt sendt hjem! Jeg husker lite fra telefonsamtalene, men ble fortalt at blodprøven ikke var god, og at jeg måtte komme opp til sykehuset så fort som mulig for å bli lagt inn.


Én time senere var vi tilbake på sykehuset, og da gikk det slag i slag. Legene stod klare og ventet. Flere blodprøver ble tatt. Nå var jeg egentlig bare lettet over at jeg endelig skulle få svar på hva smertene kom av.


Det er HELLP – og det blir keisersnitt i kveld
I en bisetning ble jeg fortalt at det ble keisersnitt samme kveld – så fort de hadde fått opp blodplateprosenten min. Jeg hadde fått kraftig svangerskapsforgiftning, HELLP syndromet.


Vi ble sittende og stirre på hverandre, og visste ikke helt hvordan vi skulle reagere. Endelig skulle vi få hilse på jenta vår.


Les også: "Man glemmer alle smertene like etter fødselen"


En liten jente blir født
Noen timer etterpå ble det akutt keisersnitt med full narkose. Fire uker før termin fikk vi en nydelig og frisk prinsesse. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg at fødselen skulle bli, men det er ikke alt man kan planlegge.


Én time etter keisersnittet våknet jeg, og det eneste jeg tenke på var hvor jenta mi var. Var alt bra? Hvordan hadde hun det? Jeg ble fortalt at alt var i skjønneste orden med den lille, og da kom tårene. Jeg var så lettet og glad for at alt gikk fint.


Første møte
Jeg var så spent på å få se henne, lukte på henne, kysse henne og holde henne for første gang. Ikke mange minuttene etterpå kom samboeren min trillende inn med verdens nydeligste datter. Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme.


Jeg fikk henne oppi sengen min, og hun sugde seg til brystet med én gang. Det var en følelse som ikke kan beskrives.
Etter to netter på intensiven gikk jeg flytte opp på barsel sammen med samboeren min og jenta vår. Nå kunne familielivet starte.


Les også: Det skumleste jeg har vært med på


Annerledes, men fint
Noe av det jeg gledet meg mest til før fødselen, var å få henne rett opp på brystet når hun kom ut. Det ble ganske annerledes, men opplevelsen ble likevel så utrolig spesiell. Vi er så takknemlige for at alt heldigvis gikk fint.


Det tok noen dager før jeg var på beina igjen. Jeg prøvde å overbevise pleierne på intensiven om at jeg var i kjempeform, og kunne reise hjem – noe som ikke stemte. Husker den ene sykepleieren smilte varmt til meg da hun forklarte hvor syk jeg egentlig var. Hun minnet meg på at det var viktig at jeg slappet av. Jeg var i en lykkeboble, og kunne ikke forstå hva hun mente.


Jeg skjønner det veldig godt i dag – jeg var langt ifra toppform.


Det at den lille jenta vår var frisk og rask med sine 48 centimeter og 2956 gram, gjorde at jeg kom meg fort til hektene. Fem dager senere fikk vi reise hjem og nyte den nye hverdagen.


Savner informasjon om HELLP
Jeg leste alle blader, nettsider – alt jeg kom over om svangerskap og fødsel mens jeg gikk gravid. Ikke ett sted har jeg lest om HELLP syndromet. Jeg synes det bør skrives mer om det, slik at gravide kan kjenne til symptomene hvis det skulle skje dem.


Vi har vært heldige, men det kunne ha gått galt.


Les også: Gikk fra 8 tilbake til 6 cm åpning


Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 
Forrige artikkel
Neste artikkel

Nyeste artikler: