Både jeg og datteren min er kjempeheldige som overlevde

Emilie Agnete dagen etter fødselen. Foto: privat

Emilie Agnete dagen etter fødselen. Foto: privat 

Vi var heldige, det var ikke de største blodårene som revnet. Og takket være min mann var vi på sykehuset! Fra jordmor skjønte at noe var galt (fosterlyden sank), til babyen var ute, gikk det 13 minutter bare! Takk og lov for raskt og fantastisk personell.

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

Jeg hadde hatt et "kjedelig" normalt svangerskap, veldig likt det første, og denne gangen skulle det også bli ei jente. Gledet meg veldig til å oppleve enda en fødsel da den første gikk som en drøm.

Vannet går
Det var 29. april 2016, jeg var 37 uker pluss én dag på vei og hadde hatt omgangssyke hele dagen med oppkast og feber. Om kvelden begynte jeg å føle meg bedre, klokken var rundt 21:30 og etter å ha vært sengeliggende i over 12 timer følte jeg meg oppegående nok til å gå inn i stuen til mannen min som satt i sofaen. Han satt og koste seg med en øl og jeg la meg ned ved siden av han. Fikk omsider matlyst og hentet en Piano-yoghurt som var en av mine cravings i svangerskapet. Mannen befant seg nå på badet, og jeg satte meg ned i sofaen for å spise.

Jeg kjente noe vått i trusa, det rant litt, og da tenkte jeg at jeg hadde tissa meg ut. Så jeg reiste meg opp og her fosset det vann ned på gulvet. Klokken var da cirka 21:45 og innså at vannet var gått, jeg ropte til mannen om hva som hadde hendt og han kom løpende.


Kan velge å komme inn eller bli hjemme
Vi ringte til fødeavdelingen på UNN i Tromsø og det blir konkludert med at vi kan velge å vente hjemme til riene starter og/eller komme bort hvis jeg kjente lite liv. Mannen min er av den beskymra typen og ser seg ut alle mulige scenarier, så han bestemte at vi skulle inn å sjekke, og etter å ha fått samla meg litt blir jeg enig. Vi bor i nærheten av sykehuset så tenkte det var like greit å sjekke at alt var som det skulle.

Storesøster i huset på 6,5 år måtte vekkes og taxi ble ringt da mannen hadde som sagt hadde tatt seg øl. I mellomtiden hadde vi pakket en ryggsekk i all hast med det viktigste og uten hell prøvd å fått barnevakt til kommende storesøster. Svigermor, som egentlig skulle komme uka etterpå å være hos oss, kunne ikke komme før neste dag da hun måtte bli kjørt. Jeg informerte også min mor som for tiden var i Bodø og alle der var veldig spente.

Taxien kom og jeg hadde fått på meg en kjole som skjulte håndkleet i skrittet, og vi kom oss avgårde. Kjente noen smerter på turen og følte på meg at noe var på gang.

På sykehuset
Vi ankom sykehuset og vakta slapp oss inn. På føden fikk vi et rom og jeg ble kobla på en monitor for å sjekke både bevegelser og fosterlyd. 

Med ctg-registrering på føden. Foto: privat

Ganske snart etter jeg tok dette bildet kjente jeg at smertene ble større. Da jordmor kom innsa jeg ifra og hun besluttet da å sjekke meg. En barnepleier tok med seg kommende storesøster ut for litt mat og drikke og så begynte jordmoren å sjekke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plutselig dramatikk
"Å, her var det blod", sa hun. Jeg fikk fomlet ut et "Å?" før hun så på skjermen og jeg så hele ansiktet hennes ble stivt. Sekunder etterpå kommer det to damer inn på rommet, smilende og spørrende.

Disse øyeblikkene framover er ganske tåkete i minnet. Inn kom en mann i lang hvit frakk, løpende og tydelig stresset. Han spurte: "Det er lukket?". "Ja", svarte jordmor.
"Ja, nå blir det keisersnitt, vi må få deg avgårde" sa "legen", som i ettertid da viste seg å være kirurgen.

Jeg fikk vekslet et forvirret og spørrende blikk med min mann før jeg ble hastet avgårde i en forferdelig fart. 

Katastrofekeisersnitt
Jeg ble ført inn på et operasjonsrom og umiddelbart fikk jeg veneflon i begge hender og maske på ansiktet. Raskt forklarte kirurgen at "Nå blir det keisersnitt, som du sikkert forstår." Jeg spurte ganske omtåket hva dette kalles, og får til svar "Katastrofekeisersnitt".

Mitt indre fokus hele veien var å puste, "Pust, og for Guds skyld ikke få panikk!" sa jeg til meg selv. Jeg forstod at jeg skulle i narkose, og at jeg da trengte oksygen, som jeg husket fra jeg fjernet mandlene. Av alle ting å tenke på, fokuserte jeg på det!

Det siste jeg husker før det ble svart var at noen prøvde å få av meg gifteringen, og kirurgen ble kjempesint for at de rundt meg gjorde rutineforberedelser når det så tydelig hastet. Han la et teppe eller noe liknende hardt oppå magen min, jeg sa "Au", han sa "Unnskyld", så ble alt svart.


Hvordan gikk det?
Jeg våknet til med tom mage og lurte fælt på hvor min baby var. Fikk noen svar som jeg ikke helt husker, men hun var visst i live og stabil, men omfanget var usikkert. Fikk påfyll av smertestillende før mannen min kom inn til meg på oppvåkningen med tårer i øynene, helt utmattet.

Vi fikk snakket masse sammen og han hadde fått forklart at jenta vår var levende født og at det hadde vært blødning fra noen blodårer som raknet. Etter en stund fikk jeg, min mann og storesøster kom inn på nyfødtintensiven og hilse på jenta vår.

Det første møtet mellom mor og datter. Foto: privat

Sjelden navlesnorsfeil
I ettertid fikk vi forklart at det var en veldig sjelden tilstand. Navlesnoren hadde vokst feil og festet seg i selve fostersekken, som dermed førte til at blodårene vokste rundt fostersekken. Så når den begynte å revne da jeg fikk rier på sykehuset, revnet også blodårene rundt. Vi var heldige, det var ikke de største blodårene som revnet og takket være min mann var vi på sykehuset! Fra jordmor skjønte at noe var galt (fosterlyden sank), til babyen var ute, gikk det 13 minutter bare! Takk og lov for raske og fantastisk personell.

Jenta vår, som mistet masse blod, var mot alle odds i live! Og hun kom seg utrolig raskt etter den dramatiske turen hennes til verden. Hun trengte pustehjelp det første døgnet og var helt klart svak etter en slik påkjenning. Så gikk det raskt fremover og vi var hjemme etter én uke på intensiven. Jeg fikk heller ingen komplikasjoner i ettertid og vi var kjempeheldige begge to som var på rett sted til rett tid!

Lille Emilie Agnete ble født 29.04.16 klokken 23:50.

Mamma og Emilie Agnete tre dager etter fødselen. Foto: privat

Nå er hun 4 måneder, ei frisk og blid jente.


Les flere fødselshistorier

 



Oppdatert 05.08.2016
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d6_annonsorinnhold');



 

 

 

Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden