FødselKatastrofesnitt ønsker jeg ikke min verste fiende!

Katastrofesnitt ønsker jeg ikke min verste fiende!

Nyfødt og helt frisk og fin. Foto: privat
Av Babyverden 4920 Sist oppdatert 08.04.14

Etter at første svangerskap endte i planlagt keisersnitt, gledet jeg meg til å føde vaginalt. Det gikk fint fram til seks centimeter åpning, men så endret alt seg.

Det første svangerskapet var et mareritt. Jeg kastet opp fra uke seks til sønnen min kom til verden i uke 39. Jeg spydde opp mot 20 ganger til dagen, og ble innlagt på sykehus fem ganger for å få i meg mat og væske. Noe av grunnen til innleggelsene var også den sterke bekkenløsningen med skiveutglidning. Fem ganger ble jeg lammet fra livet og ned, og hver gang varte det i rundt en uke.

Derfor ble det planlagt keisersnitt én uke før termin. Da jeg lå på operasjonsbordet sa de: «Det blir full narkose, for hvis vi bedøver deg risikerer du å bli permanent lam.» Det er det siste jeg husker før jeg våknet og hadde blitt mamma. Jeg ble frarådet å få flere barn.

Les også disse fødselshistoriene:

Dette kunne gått veldig galt

Ble tatt med tang – under keisersnittet!

Det som ikke skulle skje rammet meg to ganger!

Bedre andre gang?
Etter fødselen trente jeg og begynte å bli bra. Jeg hadde akkurat kommet meg på beina så ble jeg uplanlagt gravid med nummer to. Lillegutt var da 1 år og 3 måneder gammel. Alt virket til å gå bedre denne gangen. Jeg kastet opp de første 13 ukene, men så stoppet det. Jeg jobbet fram til uke 18, men da kom bekkenløsningen og lammelsene i beina igjen. Jeg ble kjørt i ambulanse til sykehuset, men de fant ikke ut hvorfor følelsene i beina forsvant.


Én uke senere kom lammelsene tilbake igjen, og jeg ble gående med krykker. Det ble fire perioder med lammelser. Da jeg var på sykehuset for å planlagge fødselen, fikk jeg snakke med en spesialist. Vi ble enige om at jeg skulle prøve å føde vaginalt denne gangen.


Fødselen er i gang!
Dagen før termin gikk vannet klokken 05:30. Vi dro inn på sykehuset, riene begynte og alt gikk så bra. Jeg tenkte: "Yes, dette klarer jeg! Snart får jeg oppleve å få babyen min på brystet!" Men klokken 15:10 hadde jeg seks centimeter åpning, og fikk en kjempesterk rie. Det var intenst vondt på den ene siden av magen, og hjertelyden forsvant. De hadde hatt monitor for hjertelyd både utenpå magen, og på hodet til babyen, men nå var den borte.


Plutselig stormet det inn en haug med legen som ropte: "Den ungen må ut nå!" De kastet meg over på en smal båre og dro ledninger ut av veggen. De løp nedover gangen med meg, inn i en heis og så inn på operasjonsstua. Der stod de klare og rev og meg klærne. De holdt meg fast mens de ga meg narkose, og måtte holde meg rundt halsen for å passe på at jeg ikke ble kvalt av mitt eget oppkast mens jeg sovnet inn.


Hun fikk mot alle odds to friske sønner. Foto: privatLes flere fødselshistorier:


Dramatisk da fosterlyden ble borte


Viljar satt fast – måtte hjelpes ut


Ungen må ut med én gang!



Gikk heldigvis bra
To timer senere våknet jeg, og alt var bra med lillegutt. Han var 3792 gram og 52 centimeter lang – helt perfekt! Takk og lov for det.


Jeg tenkte at jeg nok en gang ble snytt for en slik fødsel alle snakker om. Men det viktigste er at det gikk bra. Men katastrofesnitt er noe jeg ikke ønsker min verste fiende – jeg har aldri vært så redd før!


Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: