Plopp – der gikk slimproppenLitt senere var jeg på toalettet. "Plopp", sa det. Jeg holdt pusten og kikket nervøst ned i do og fikk se en diffus, hvitaktig klump ligge der. Jeg tørket meg med papir og studerte papiret nøye. Jepp, en høygravid kvinne får en helt uimotståelig trang til å kontrollere alt som kommer ut der nede. Et heldigvis forbigående fenomen. Jeg kunne ikke la være å smile; det så visserlig ut som det som så sjarmerende heter slimproppen. Den var bare så liten! Jeg hadde sett for meg svære greier, som en champagnekork, minst.
Kommer barnet nå? Nei, de murringene kunne vel ikke være rier. Var de i det hele tatt regelmessige? Jeg ante ikke, for jeg hadde egentlig ikke fulgt så nøye med på dem. Men hvis det nå skulle bli fødsel i heimen så skulle i hvert fall alle som var tilstede kose seg mens det pågikk, så jeg satte i gang med å bake kanelboller. Endelig kom samboeren hjem. Jeg ga ham en klem og sa at jeg trodde babyen ville ut. Han ble sprutrød i ansiktet og begynte å le. Så slapp han det han hadde i hendene og begynte å vaske huset.
Svigermor skulle ta imot babyenI mellomtiden telte vi minutter og sammentrekninger, og fant ut at de var nokså regelmessige. Vi ringte samboerens mor. Min fantastiske svigermor, som i egenskap av å være pensjonert jordmor hadde takket ja til å ta imot sitt aller første barnebarn. Planen var å ha to jordmødre til stede under fødselen; min svigermor og en praktiserende jordmor.
Svigerjordmor dukket straks opp. Hun kunne kjenne på magen min at murringene var rier men sa også at det likevel kunne ta en god stund før babyen dukket opp. Kanskje dager. Slik kan det være noen ganger selv om slimproppen går, at det tar noen dager før fødselen virkelig starter. Vi satte oss og spiste middag. Jeg var pigg og skravlete, unntaksvis avbrutt av riene som sendte meg litt inn i meg selv. Etter middagen utførte svigerjordmor en grundigere undersøkelse.
Fire centimeter – tilkalte jordmor og fotograf"Du har fire centimeter åpning!" Hun så overrasket på meg. "Her blir det fødsel i kveld!" Hun slengte seg på telefonen til den andre jordmora og ba henne komme. En drøy time senere dukket hun opp. Det samme gjorde min svigersøster, som er fotograf og skulle dokumentere fødselen. Et komplett fødselsteam. Seks centimeter åpning.
God stemning hjemme i stuaJeg sto på stuegulvet i strømpebukse og ulltrøye og vugget rolig frem og tilbake fra den ene foten til den andre mens jeg strøk rolig på magen. Lot hver rie komme og gå i visshet om at jeg rykket stadig nærmere finalen. Rundt meg var stemningen god. Ute var det mørkt og et par minusgrader. Inne satt de to jordmødrene satt og pratet muntert med hver sin kopp te og kanelbolle, det var roser på spisebordet, fyr i peisen. Samboeren holdt rundt og vugget frem og tilbake i takt med meg. Jeg visste at jeg hadde valgt riktig, det fantes ingen andre steder i verden jeg heller ville være akkurat da enn der i stua i mitt eget hjem.
Minuttene gikk, og jeg la bak meg den ene rien etter den andre. Hver gang jeg kjente at en rie kom slappet jeg av i absolutt hele kroppen, også i ansiktet og hendene. Jeg pustet slik jeg hadde lært på fødselsforberedende kurs og gravidyoga. Pustefokuset ga meg noe å tenke på i de sekundene riene varte. Åpningsfasen var som å løpe langt. Veldig langt. Når kilometerne oppleves som korte, fordi du har funnet tralten. Når gnagsåret på lilletåa ikke betyr noe, fordi du har funnet tralten. Ett bein fremfor det andre. Målstreken kommer nærmere og nærmere.
Badekar og spillelisteJeg lå en stund i badekaret. Vannet lindret. Ved min side satt kjæresten og trykket på et magisk punkt på halebeinet mitt hver gang en rie kom. På forhånd hadde jeg laget en spilleliste som het ”Fødsel”; denne hørte vi på nå. Jeg husker særlig godt ”Son of a Preacher Man”. Ved et par anledninger forsvant samboeren ut og jeg var alene med riene. Jeg strøk på magen og hvisket ”Jeg gleder meg til å treffe deg”.
Jordmødrene kom og gikk. De lyttet ofte på magen. Punktet der de fant hjertelyden flyttet seg stadig lenger og lenger ned mot symfysen. Ni centimeter åpning.
Forlot badekaret – 10 centimeterJeg forlot badekaret og gikk opp i stua igjen. Riene kom oftere og varte lenge. Jeg pustet og vugget. Foldet hendene bak halsen til kjæresten hver gang en rie kom og hang der med all min tyngde. Han sto støtt som et fjell og danset denne vuggende riedansen sammen med meg. Jeg var sliten, likevel jobbet kroppen min hardere enn noensinne – uten at jeg kommanderte den til det. Jeg reiste vekk litt i tankene mine og forestilte meg at jeg var på stranden ved hytta. Der i vannkanten lekte et nakent lite barn med ryggen til. Det var mitt barn. Barnet jeg nå skulle få treffe. Slik hentet jeg ro fra det vakreste stedet jeg vet om. Ti centimeter åpning.
Men vent! Vannet hadde ikke gått. Jordmora besluttet at vi skulle ta det manuelt. "Kan jeg gå på do og tisse først?" lurte jeg på. Det var det ikke tid til. "Se her, du kan tisse i denne", sa svigerjordmor og førte en kladd mellom beina mine. Og jeg tisset. I hendene på min egen svigermor. Jeg måtte le der jeg sto.
Tok vannet – så kom pressrieneJordmor stakk hull og ut fosset (det føltes slik, selv om det i virkeligheten bare er littegranne vann) klart og fint fostervann. Jøss, tar du mye tran? spurte jordmor. Hun forklarte at fosterhinnen min var spesielt kraftig og at den blir det hvis mor får i seg mye omega-3. Jeg hadde tatt min tran, ja.
Så skjedde ting veldig fort, og jeg hadde svært lite kontroll. Rett etter at vannet gikk kom pressriene. Du vet når du kaster opp? Brekningene kommer så raskt og så nådeløst at du knapt rekker å trekke pusten mellom hver brekning. Slik føltes også pressriene; en kraft som kom fra langt inni meg og som skulle skyve noe ut av kroppen enten jeg ville eller ikke. Med pressriene kom også lyd. Jeg brølte ut, som om det økte rienes styrke. Jeg var ikke meg selv der jeg satt på huk. Ikke et ansikt, heller ikke klærne jeg hadde på meg; jeg var bare natur. En kvinne i fødsel. Jeg konsentrerte meg om å beholde roen og ikke motarbeide kroppen. Foran meg skiftet jordmødrene plass, og svigerjordmor var klar til å ta imot sitt barnebarn. Nå var det ikke lenge igjen.
"Kjenn her, nå er babyens isse synlig", sa de. Jeg stakk hånden ned og kjente noe varmt og glatt. Stemningen i rommet var helt spesiell. Belysningen var dempet. Det brant godt på peisen, så det var ikke bare jeg som hadde svetteperler i ansiktet. Et par meter unna meg lå den 6 måneder gamle huskyblandingen vår og sov fredelig. På sofaen lå våre to pusekatter med orkesterplass til det som fant sted foran peisen.
En baby!Et par-tre rier til. Der. Et lite menneske. Tyve minutter etter at vannet ble tatt. Syv og en halv time etter at de fire centimeterne ble oppdaget. Ett døgn etter at de første murringene meldte seg.
"Shit!" tenkte jeg. Det var faktisk en baby! Et uvirkelig øyeblikk, men likevel så virkelig at jeg husker det med alle sanser så lenge jeg lever. Barnet ga fra seg et par kraftige hyl, og ble straks lagt opp på brystet mitt. Jeg hikstet frem et ”hei” og ”gratulerer med dagen lille venn” og kysset den bittelille pannen. Den nybakte faren, som hadde sittet bak meg gjennom hver eneste pressrie, lo og gråt om hverandre mens han tittet over skulderen min.
Enorm kjærlighetEn liten jente. Hun var så rolig. Like rolig som jeg hadde kjent gjennom et helt svangerskap og gjennom fødselen. Hun tittet rundt seg. Tittet opp i ansiktet mitt. Vi studerte hverandre. Kjærligheten jeg følte var enorm. Den kom fra et ukjent sted i hjertet mitt som kun var forbeholdt henne. Jeg tenkte på hvor rart det var at jeg kunne elske et menneske jeg akkurat hadde truffet. I alle andre tilfeller i livet mitt så hadde det tatt tid og litt overbevisning før en slik erkjennelse var et faktum.
Jeg la henne til brystet og hun tok kraftig tak. Dette hadde hun tydeligvis trent mye på mens hun lå i magen min. Perfekt.
Kort tid etterpå ble også morkaken født, og jeg fikk til slutt et par pyntesting. Den lille jenta vår var trygt ute; frisk, varm og rolig. Roen senket seg etter hvert i huset, jordmor dro hjem og vi la oss til å sove. Svigerjordmor overnattet på gjesterommet som trygg bistand til oss nybakte foreldre i den første barseltiden.
Hva gjør man så når man har født i eget hjem? Jo, man tusler opp på kjøkkenet mens alle andre sover og spiser en kanelbolle. Det lykkeligste døgnet i mitt liv.
Vi kvinner er superhelterEtter å ha lest denne historien, tenker du at jeg fremstår som en flink fødekvinne? Tenk heller dette: å føde er ikke som å lage en isskulptur eller skrive en symfoni, for å klare sånt må man være flink og intellektuell – altså ha bestemte egenskaper. Jeg har ikke en mastergrad i å føde barn - minst av alt brukte jeg intellekt under fødselen. Jeg har en fødekraft. Det eneste jeg gjorde var å gi den relevans. En slik fødekraft har absolutt alle kvinner. Vi er superhelter!
Helt til slutt vil jeg her benytte anledningen til å si tusen millioner takk til de som var tilstede under fødselen. Og til min kjære, kjære sambo: du er den beste.
Les flere fødselshistorier
