Det første møtet – en flott hjemmefødsel

Mamma med lille Elli Iverine. Foto: privat

Mamma med lille Elli Iverine. Foto: privat 

Jeg ønsket meg hjemmefødsel, siden jeg ikke hadde så gode opplevelser på sykehus da jeg fødte min eldste datter. Og hjemmefødselen ble noe helt annet. Riene startet rett etter fredagstacoen, og vannet gikk mens vi ventet på jordmor. Jeg var spent, men gledet meg!

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

En varm og deilig fredag i august. Sola skinner, himmelen er blå, og det er varmt. Men det er også tungt, klamt, og jeg kjenner meg ferdig. Vi er kommet til dagen som jeg har lengtet etter siden starten av desember året før. Denne dagen er den dagen vi skal få møte vår etterlengtede lille baby for aller første gang. Vi skal få holde henne, lukte henne, føle henne, se henne, og ikke minst...jeg skal føde henne, hjemme i trygge og rolige omgivelser, med bare den vordende far og verdens beste jordmor sammen med meg.

Ikke gode opplevelser fra første fødsel på sykehus
Vi ønsket hjemmefødsel siden jeg ikke hadde så veldig gode opplevelser på sykehuset da jeg fødte min eldste datter. Fødselen var styrt av klokken, vaktskifte, og hva apparatene sa. Jeg ble satt på drypp for å få fortgang i fødselen. Men jeg fikk også epidural, som igjen forsinket fødselen. Jeg følte meg ikke trygg, fikk ingen gode råd angående fødestilling, men ble plassert på rygg i senga med føttene opp. Jeg følte at fødselen varte i en hel evighet, men det ble ikke noe bedre da det hele var over. Babyen måtte tilbringe første natta på nyfødintensiven, og jeg måtte på operasjonsbordet for å sy. Etter alt jeg hadde vært igjennom de siste dagene, ble jeg trillet inn på et tomannsrom og skulle altså legge meg til å sove. Alene. Uten baby. Jeg tror ikke jeg sov så veldig mye den natta der, for selv om jeg var kjempesliten, var jeg full av adrenalin og lykkerus. Og jeg ville ha babyen min i armene mine.

Riene starter etter fredagstacoen
Det har vært en fin dag, sola skinner fremdeles og temperaturen er god. Jeg har vært ute i hagen, prøvesmakt på ripsbæra og konkludert med at den ennå er for sur. Søsteren min er på besøk, det er fredag, og vi skal selvfølgelig spise taco til sen middag. Klokka på stekovnen viser 19.15. Tacoen smaker like godt som den alltid gjør. Men det er tungt å sitte stille, det river litt nederst i ryggen. Kynnere tenker jeg, men et par kjappe blikk på klokka forteller meg at dette er rier, regelmessige rier. De gjør ikke vondt, nesten litt gode. Jeg vet at dette er starten, starten på den første opplevelsen i livet til et helt nytt menneske. Det er også startet på livet som pappa for min kjære samboer. Foreløpig har han fungert som en utmerket bonuspappa for min eldste datter, men nå skal han få oppleve noe av det største i verden, nemlig sitt eget barns fødsel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mye skjer i kroppen mot midnatt – og jeg gleder meg
Kvelden går, vi sitter i sofaen og ser på tv. Jeg sender en sms til jordmora, for å tipse om at nå er det i gang. Hun spør om jeg vil undersøkes, jeg tenker at det ikke er noe vits i enda. Det er jo bare så vidt begynt. Den vordende far er rolig og stødig som et fjell, men jeg merker på han at han er spent og kanskje litt nervøs. Klokka bikker midnatt og vi bestemmer oss for å få litt søvn. Ikke lenge etter at jeg har lagt hodet på puta så må jeg opp og gå, jeg klarer ikke ligge. Det er for mye som skjer i kroppen min til at jeg klarer å slappe av. Og riene er enda mer regelmessige nå, de kommer ca hvert femte minutt og varer i ett minutt. Men det er enda ikke vondt, men godt. Jeg kjenner at jeg gleder meg til det som skal skje. Men jeg er også spent, kanskje litt nervøs til og med. Men jeg feier det bort, puster dypt og bestemmer meg for at dette kommer til å bli fantastisk. 

Stående ved kjøkkenbenken, kroppen hviler på armene oppå en pute. Riene varer i bare et halvt minutt nå, men de kommer tettere. De flyter nesten over i hverandre, og det er ikke mye jeg rekker mellom hver ri. Den vordende far tripper rundt på gulvet mellom riene, men med en gang det tar tak i kroppen min igjen er han der og stryker over korsryggen min. De varme hendene hans lindrer smerten, samtidig som jeg føler meg ivaretatt og trygg. Tiden er der, nå må vi tilkalle jordmor.

Vannet går mens vi venter på jordmor
Mens vi venter på jordmora går vannet, et lite popp før det renner nedover beina mine. Den vordende far tripper litt mer urolig, og jeg skjønner at han gjerne skulle hatt jordmora her allerede. Ti minutter senere er hun der, den trygge, gode, og kjærlige jordmora vår. Hun som støtter deg, løfter deg opp, og virkelig ser deg. Jeg er ikke bare en del av hennes arbeidsdag, jeg betyr noe for henne. Og hun gleder seg til fødselen hun også. 

Vi blir enige om at hun skal undersøke meg, men jeg klarer ikke legge meg ned. Jeg står fremdeles ved kjøkkenbenken, i vårt kjøkken, i vårt eget hus, som vi flyttet inn i for bare litt over fire måneder siden. Dette er starten på livet vårt, sammen, vi fire. 

Fire centimeter 
Jordmora spør hva jeg tror selv, hvor langt føler du deg? Tja, sier jeg. Jeg har egentlig ingen følelse på tid. Min forrige fødsel varte i ett og et halvt døgn fra vannet gikk. Så jeg har smurt meg med all tålmodighet jeg har. Og det gjorde jeg lurt i. For jeg har bare fire cm åpning, og klokka er tre på natta. Vi blir enige om at jeg skal ta meg et bad, for å lindre på smertene, myke opp underlivet, og ikke minst for å slappe av. Badekaret blir fylt opp av masse deilig varmt vann, men kroppen min har ikke tid til et deilig bad, den skal føde. 

Ta det som det kommer
Selv om dette var en planlagt hjemmefødsel hadde vi ikke planlagt noe annet enn at vi skulle føde hjemme. Jeg ville ta det som det kom, kanskje på soverommet, kanskje i sofaen i stua, eller kanskje stående ved kjøkkenbenken. Jeg kjenner at det er nært nå, selv om det bare har gått tjue minutter siden undersøkelse og de små fire cm. Jeg gir beskjed til jordmor og pappaen, at nå vil jeg gå på soverommet, jeg vil i senga. Det er der det skal skje. Det begynner å bli mange timer siden forrige måltid, og all kjeksen og sjokoladen jeg har kjøpt inn ligger urørt i skapet. Det eneste jeg har lyst på er hjemmebakt brødskive med multesyltetøy. Men av frykt for å bli kvalm og kaste opp, spiser jeg bare en kvart skive. Men det er alt jeg trenger for å komme meg gjennom den neste halvtimen.

Nå kommer hun!
Jeg må presse, jeg kjenner at nå kommer hun. Den vordende pappaen har bygd opp med puter slik at jeg skal ha det mest mulig komfortabelt. Stående på alle fire, lener jeg meg frem, hviler hodet oppå stabelen av puter. Han ligger på siden av meg, stryker meg over håret, sier at jeg er flink, støtter meg, og smiler til meg. Verdens beste jordmor er også der, men hun bare er der, uten å lage for mye støy i opplevelsen vår. Lyset er dempet, temperaturen er behagelig og jeg føler meg trygg. Det river igjennom kroppen, jeg puster dypt og rolig, lar kroppen min få bestemme veien videre. Førti minutter etter den første undersøkelsen og bare fire cm, er hun her. Fødselen er over, og vi er blitt oss. Et nytt mennenske er skapt, et menneske skapt av oss.

Sliten og lykkelig
Hun ligger i armene mine, gråter, men er trygg hos meg. Pappaen ligger ved siden av oss, stryker på henne, stryker på meg. Han er stolt. Jordmora syr et par pyntesting, og ordner opp etter fødselen. Etter hvert står vi opp, den lille piken veies og måles, mens mammaen skal tar seg en varm og god dusj. Jeg er sliten, kroppen er tung. Men jeg er full av adrenalin, og ikke minst lykke. Jeg ammer litt i sofaen, og har endelig appetitt på en hel brødskive med multesyltetøy. Det er noe av det beste jeg har spist.

Vår nye skatt
Det er tid for søvn, klokken nærmer seg halv seks og verden våkner snart. Jordmora og pappaen har ryddet og skiftet på sengen mens jeg og babyen spiste. Jordmora drar hjem, hun trenger nok litt søvn hun også. Vi legger oss sammen, jeg og kjæresten min. I vår seng, med vår nyankomne lille skatt mellom oss. Vi kjenner på følelsen av lykke, samtidig som vi ikke skjønner at det hele er over. Det gikk så fort, og vi hadde det så fint sammen. Et lite menneske, som er litt meg og litt han jeg elsker over alt på jord. Hun er oss, en liten deilig skjør klump av et menneske. Hun er Elli Iverine.

Les flere fødselshistorier



Oppdatert 02.12.2016
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.enqueueAd('d6_annonsorinnhold');



 

 

 

Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden