Den første setningen!
Lillegutt på 17 måneder sa i morges sin første setning. Eller – han satte sammen flere ord. En viktig milepæl er nådd. Pappaen kledde på ham en litt trang body, og da hodet endelig dukket opp smilte han bredt og sa: “Der var han!”
Etter å ha delt denne vesle månelandingen med nær familie og kolleger, skjønner jeg at det nok muligens er “one giant leap for man, one small step for mankind” og ikke omvendt. Men for oss i vår lille kjernefamilie, er det en stor dag.
Det er nemlig ikke veldig mange ord som triller ut av den lille munnen. Han gjør seg godt forstått, men mye ved hjelp av kropsspråk, lyder og fakter.
Det tok oss for eksempel to uker å skjønne at “Dat dat” betydde Postmann Pat. Og det er flere slike eksempler.
Nå venter vi på nye månelandinger. Kanskje neste kommer i form av “nøff” eller “mø”? Bortsett fra hesten som sier “hiiii” og hunden som sier “boff” sier alle dyrene ifølge min lille sønn “øøøøørgh”.
Jeg merker at forveningene til at han skal snakke er store. Spesielt hos folk som ikke kjenner ham så godt. Mye mulig det skyldes at han ser ut til å være minst et halvt år eldre enn han faktisk er.
Men også fordi storesøsteren på samme alder hadde et mye større ordforråd. Når det er sagt er han tidlig ute fysisk og mestrer ting hun nettopp har lært seg. Jeg tror faktisk at jenta vår hadde bikket to år da hun endelig klarte å lette fra bakken i et hopp. Mens han klarer det nå.
Uansett – jeg gleder meg til neste setning. Og de neste ordene. Det er en fantastisk opplevelse når de små begynner å beherske språket. Men jeg tror det er en her og nå følelse. Man glemmer fort hvort stort det var. Akkurat som da barnet lærte å gå. Når det har gått et halvt års tid tar man det mer for gitt og tenker at “de fleste lærer jo å gå etter hvert”. Det samme gjelder jo for språket.
Jeg håper uansett at han blir glad i språk og benytter seg av det i rikt monn.
28.12.2010