Du er her: Blogger > 2011 > 2

 

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Å betrakte barn som likeverdige individer har vist seg å være både velkomment og sterkt provoserende. Å beskrive den ideelle relasjon mellom foreldre og barn, og voksne behandlere og unge klienter som likeverdige, har vakt stor angst, sinne og uenighet i noen profesjonelle miljøer, og håp og glede i andre.

Første gang professor Magne Raundalen omtalte meg som opphavsmann til et nytt moralsk paradigme i barneoppdragelse, ble jeg overrasket. Jeg hadde aldri tenkt på begrepet likeverd som moralsk. Og da jeg omkring 1980 begynte å skrive og snakke om det, var det av helt andre årsaker.

Jeg hadde da jobbet som familieterapeut i 15 år – først på behandlingshjem, siden med grupper sosialt dårlig stilte mennesker, med enslige mødre og som underviser ved Kempler Instituttet i Danmark, hvor vi møtte mange familier med svært forskjellige problemstillinger og fra alle samfunnslag.

Det som alle disse familiene hadde til felles, var at foreldrene var frustrerte over barnas adferd og over deres innbyrdes relasjon, som de voksne mente var preget av manglende lydhørhet, samarbeidsvilje, respekt og lydighet. Som de fleste av mine kolleger stod jeg med en utviklingspsykologisk tradisjon i ryggen, som knapt nevnte noe om barn og unges eksistens. En behandlingstradisjon som entydig hadde som mål å endre barn og unges sosiale adferd og en oppdragelsestradisjon som bygde på 80 prosent moral og 20 prosent kunnskap. Vi opplevde at vi med dette utgangspunktet alt for ofte kom til kort på samme måte som foreldre og pedagoger kom til kort – nemlig i rundt to tredjedeler av sakene. Ganske langsomt lærte vi oss å se bort fra en del av de eksisterende faglige og moralske sannheter. Det ga oss rom for nye måter og nye perspektiver på gamle problemstillinger.

Vi lærte at en bestemt rasjonell kvalitet mellom voksne og barn kunne forvandle destruktive relasjoner til konstruktive. Denne kvaliteten var i begynnelsen vanskelig å konkretisere og helt få tak på, fordi den så å si befant seg ”mellom linjene” – altså i den interpersonelle prosess. Dette var et tiår hvor en voldsom demokratisering av voksen-barn-relasjonen fant sted overalt i samfunnet, og hvor terminologien ofte var politisk eller hadde politiskideologiske røtter, og derfor var det ikke helt enkelt å definere denne kvaliteten psykologisk og eksistensielt – som et faglig begrep. Men etter hvert ble vi enige om at likeverdighet var både presist og anvendelig.

Det er stor forskjell på likeverdighet og likhet i min forståelse og bruk av begrepene. Som menneske har jeg den holdningen at barn og unge må få ha en stemme, og at det er en god idé for alle parter at de får stor (politisk) innflytelse og medbestemmelse i alle sammenhenger. At voksensamfunnet deler sin makt med dem. Men denne holdningen har ingenting å gjøre med min faglige erkjennelse av at likeverdighet er en kvalitativt avgjørende faktor i familiære relasjoner så vel som i profesjonelle relasjoner mellom barn og voksne.

Likeverdighet som relasjonell kvalitet har to aspekter:

1. Samme respekt for begge parters verdighet og personlige integritet.

2. At barnets spontane livsytringer, meninger, behov og ønsker tillegges samme verdi for relasjonen som den voksnes.

Jeg tror ikke vi tjener oss selv som profesjonelle hvis vi begynner å snakke om dette som en ”rettighet” i politisk eller juridisk forstand. Men vi må fastholde at dette er en nødvendig kvalitet som de voksne må ta ansvar for å manifestere hvis de ønsker fruktbare relasjoner til barn og unge – både personlig og terapeutisk. Det fins (så vidt jeg vet) ingen profesjonell tvil om at barn har behov for voksent lederskap for å kunne utvikle seg sunt eller komme ut av selvdestruktiv adferd. Likeverdigheten stiller ikke spørsmålstegn ved dette, men påpeker en bestemt kvalitet i lederskapet.

Foto: iStockPhoto
På 90-tallet kom en del ny forskning som støtter opp om vår kliniske erfaring. En stor amerikansk studie som omfattet flere tusen familier hadde som mål å undersøke hva som gjør glade og velfungerende familier nettopp glade og velfungerende. Flere faktorer ble beskrevet og selv om ikke likeverd var nevnt (begrepet er først senere kommet til på amerikansk: equal dignity), nevnes foreldrenes vilje til å ta barn på alvor, være fleksible i forhold til barns ulikhet, og evnen til å la barns ønsker og behov inngå som viktige elementer i foreldrenes beslutninger. På den terapeutiske siden kan vi naturligvis ikke konkludere med at manglende likeverd er årsaken til problemer mellom foreldre og barn, men vi kan konstatere at likeverd i praksis sjelden forekommer i problematiske relasjoner , og at implementering av denne kvaliteten stort sett alltid reduserer antallet konflikter og øker foreldrenes opplevelse av å lykkes, og barnas opplevelse av å bli tatt vare på. (Det motsatte skjer når barna får makten)

Nesten samtidig kom Daniel N. Stern, P. Fornagy med flere med deres forskning som blant annet slo fast at barns reaksjoner alltid er generelt meningsfulle. Dette både bekreftet våre erfaringer og hjalp oss til å sette ord på den altavgjørende gjensidighet mellom foreldre og barn. Det samme gjelder Løvlie-Schibbyes store verk om relasjonenes betydning, og Berit Baes disputas om ”anerkjennelse i pedagogiske relasjoner”.

Likeverdighet som konkret adferd er fortsatt noe de fleste voksne må lære, men det er vår erfaring at denne læringsprosessen går relativt fort og smertefritt, fordi effekten nesten alltid oppstår umiddelbart, og at belønningen i form av tilfredsstillende relasjoner er så stor. Det samme gjelder i de profesjonelle relasjoner. Men denne prosessen er ofte noe langsommere og vanskeligere, fordi mange fagfolks integritet står på spill.

Det største hinderet er at vi ennå ikke har vent oss til å se og beskrive subjekt-subjekt-relasjoner – vi beskriver konsekvent kun den svake parts mest overfladiske adferd eller sist tilkomne symptom. Vi tenker fremdeles mest på hva som er godt for barn i forhold til voksne. Vi mangler helt den felles terminologi som kan hjelpe oss å understreke og dokumentere at det som skaper konstruktive relasjoner per definisjon er godt for begge parter. Inntil det skjer, er likeverdighet et anvendelig begrep. Jeg ser det som nevnt ikke først og fremst som et moralsk paradigmeskifte, men heller som en etisk fordring.

Kilder: ”Fra lydighet til ansvarlighet. Pedagogisk relasjonskompetanse”, Jesper Juul og Helle Jensen, Oslo 2004 og ”Livet i familien. De viktigste verdier i samliv og barneoppdragelse”, Jesper Juul, Oslo 2005.



Oppdatert 10.02.2011
annonsebilag

 

 

På forsiden nå:





Legg inn en kommentar
 
bokstaver igjen
Antall kommentarer: 0

 

 


 

 


Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig:Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2015 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.