mamma forteller:

Sterke lille Mathea måtte gi tapt

Søte lille Mathea med våkent blikk i kuvøsen. Foto: privat

Søte lille Mathea med våkent blikk i kuvøsen. Foto: privat 

Mathea laget den miste lyden jeg hadde hørt da hun kom til verden i uke 24. Men det var håp. I hvert fall i noen uker. Sju uker gammel tapte hun kampen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
 
ADTECH.config.placements['d4_netboard'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d4_netboard_mobil', min: 0, max: 579 },{ id: 'bv_d4_netboard_tablet', min: 580, max: 1199 },{ id: 'bv_d4_netboard_desktop', min: 1200, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d4_netboard');

23. november 2013 så jeg to streker på graviditetstesten. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne – et stort ønske skulle gå i oppfyllelse. Jeg var kvalm fra uke 7 til uke 19. I uke 12 fikk jeg høre hjertelyden hos jordmor, og alt var fint. I uke 15 kjentes det ut som om jeg hadde en fisk i magen, og etter uke 19 kjente jeg tydelige spark. Tiden gikk, og alt var helt bra. Babyen hadde det helt topp inni magen. Jeg var så glad jeg var gravid. Hun var et sterkt ønsket barn.

Så begynte jeg å kjenne en merkelig ryggsmerte og murring. Jeg ringte til KK og fikk beskjed om å ta det med ro.

Les også:

Jenni Lake (17) var mamma i 12 dager

– Jeg er glad og redd på samme tid

Jeg har to sønner, men bare en som er hos meg

– Dette er en abort
På morgenen 13. april stod jeg i sengen i smerte før jeg løp ned og ringte KK. Noe var galt! Vi dro inn til KK og ventet litt i gangen. Vi fikk komme inn, og legen fant ut at jeg hadde en centimeter åpning. Han sa til oss at dette var en abort. Jeg begynte å gråte, og vi følte oss maktesløse. Han sjekket Mathea med ultralydapparatet, og hun hadde det helt fint.

Vi ble trillet inn på føden, og vi ble lettet. Vi trodde hun var død da legen sa abort. Jeg fikk en ny lege, og fikk med meg at de ga meg noe som skulle stoppe fødselen. Jeg hadde blitt fortalt hva de ville gjøre hvis babyen ikke var levedyktig. Det var en uke forskjell på mensterminen og ultrslydterminen, så de diskuterte veldig. Jeg var enten 23+4 eller 24+4 uker gravid. Jeg fikk lungemodningssprøyter i tilfelle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En bitte liten jente
15. april 2014 klokken 06:27 kom lille Mathea til verden. Hun ble født i fostervannssekken, og de mente den hadde gitt henne en skånsom tur ut. De tok vannet etter at hun var kommet ut. Hun laget den minste lyden jeg har hørt, og det var håp!

Hun var 570 gram, 32 centimeter lang og født i uke 24 ifølge legene. Hun var veldig rød, men sterk. Jeg fikk gi henne et kyss, og så bar det inn i en kuvøse og over til nyfødtintensivavdelingen.

Vanskelige dager
Senere den dagen fikk vi komme og se henne. Hun så veldig skrøpelig ut, og var så liten! Vi flyttet inn på nyfødtavdelingen – som viste seg å være et forferdelig tilbud til noen som opplever det verste i livet.

Kroppen min var fylt med frykt, sorg og angst – jeg var så redd for henne. Jeg elsket henne fra dagen jeg oppdaget at jeg var gravid, jeg hadde spilt musikk for henne mens hun var i magen min, og jeg hadde kjøpt inn alt av babyutstyr. Det eneste vi manglet var sengen, og den skulle vi få av foreldrene til mannen min.

Levde i en boble
Tiden gikk og alle sa at hun var sterk. Men de kunne ikke love noe. Vi levde i en boble. Nesten som Walking Dead zombier. Vi fikk ikke sove. Vi var hos Mathea hele tiden når vi ikke spiste eller sov. Vi ble vant med piping fra maskiner.

Den første gangen de prøvde å få henne over på CPAP greide hun det bare i én dag, men noen dager senere prøvde de igjen. Og da klarte hun en hel uke. Da hun var nesten en måned gammel, fikk vi vite at de måtte ta henne over på respirator igjen. Hun hadde fått blodforgiftning. I verste fall kunne hun dø.

I live på 17. mai?
Det var seks dager igjen til 17. mai. Vi spurte i fortvilelse om de trodde hun ville overleve om hun klarte seg til 17. mai. Vi satt hos henne hele tiden. Etter hvert trodde vi tiden var inne. Vi var knuste, og trøtte. All trøtthet ble borte da de klarte å gjøre henne stabil. Hun kom seg! Vi kunne endelig sove.

Dagen etter levde hun fortsatt. Hun var svak, men blodforgiftningen var på vei ut av kroppen. To dager senere feiret vi 17. mai med Mathea. Jeg og mannen var også på besøk hos min familie. Men jeg greide ikke å kose meg.

Les også:

Vi synes Martine er helt perfekt

May Iren får ikke blikkontakt med sønnen

Birk lever – mot alle odds

Tiden går
Tiden gikk og Mathea virket friskere for hver dag. Hun la på seg, og veide på et tidspunkt 1160 gram.

Det å bo pånyfødtavdelingen, se syke barn og leve i frykt er det verste jeg har opplevd. Vi stod sterkt sammen, min mann og jeg. Og vi heiet på Mathea. Vi spilte musikk for henne, tok bilder, tok vare på den lille smokken hun hadde... Vi fikk time hos psykolog, og snakket med legen.

En fredag var vi helt ferdige i kroppen. Mathea var våken og fin, 6 uker og 2 dager gammel. Det er den dagen bildet i artikkelen er tatt. Vi skulle få lov til å reise hjem den helgen. Jeg var redd, men det skulle gå bra.

Ubehagelig møte med psykologen
Før vi skulle reise hjem, var det tid for timen hos psykologen. Klokken var 12, og vi hadde akkurat hentet oss mat da vi snakket med henne. Hun mente vi måtte komme på andre tanker, og begynte å trekke fram ting jeg hadde sagt til legen. Jeg hadde nevnt at jeg har lavt stoffskifte og lurte på om det hadde noe med Mathea å gjøre. Men legen sa at jeg ikke trengte å bekymre meg for det. Psykologen mente jeg burde sjekke stoffskiftet, for lavt stoffskifte kunne være veldig farlig. Jeg skjønte ikke helt hva dette hadde med Mathea å gjøre – jeg sjekker stoffskiftet mitt hos fastlegen.

Jeg ble irritert. Så sier hun rett ut "Dere er store. Når dere får barnet hjem så må dere kunne gå tur med det". Joda, vi er store, men vi kan jo gå! Da timen var over, var jeg så lei meg – hun gjorde jo ting bare verre. Å bli dømt på den måten er ikke gøy.

Veldig redd
Vi reiste hjem, og jeg var et nervevrak. Jeg var redd for Mathea som lå i kuvøsen. Vi syntes det var best å holde på med noe, så vi grillet og fikset badet. Vi bodde en time unna nyfødtavdelingen, så jeg var veldig redd for at noe skulle skje mens vi var vekke.

På søndagen kom vi tilbake, og det var godt å få se og holde Mathea. Det var snakk om å flytte henne over i åpen seng, og snart ble det virkelighet. Vi fikk kle henne i en rosa body i størrelse 40, og den passet. Hun var bare litt tynn i den. Hun skulle også over på CPAP igjen dagen etter.

Plutselig mye som skjer
Neste dag var jeg på sykehuset for å sjekke noen merkelige ryggsmerter jeg hadde hatt mens jeg var gravid og etterpå. Det viste seg å være gallestein. Jeg forstod fort at det var dette som hadde forårsaket smertene i ryggen uken før Mathea ble født.

Mathea var på CPAP i akkurat 11 timer. Jeg joldt henne på brystet fra 20 til 22:30. Mannen min kom opp i 21:30-tiden, og vi satt og spilte musikk for henne på mobilen – "Every Baby". 22:30 gikk vi for å spise kvelds og legge oss. Idet vi la oss ned, ringte telefonen.

Mathea klarer seg ikke
Det var fra nyfødtavdelingen. På en time hadde Mathea flatet ut. Vi fikk beskjed om å komme med én gang, og vi løp alt vi kunne. Vi ble møtt med triste fjes hos både lege og sykepleier. Vi skjønte fort at det ikke var noe å gjøre. De hadde "baget" henne, men det fungerte ikke. Lungene var skadet av tre ukers tid på respirator på grunn av blodforgiftningen.

Jeg ville holde henne. Jeg og mannen min gråt sammen, og spurte flere ganger om det var noe de kunne gjøre. Mathea sovet inn oppå meg klokken 00:20 4. juni 2014. Vi fikk ha henne i sju uker.

Livet videre
12. juni ble Mathea begravet. Etterpå har jeg gjernet galleblæren. Ingen leger kunne si sikkert hvorfor jeg fødte å tidlig, men at smertene på grunn av gallesteinen kunne ha vært en utløsende effekt. Noe sikkert svar vil vi aldri få, men nå er den i hvert fall borte.

Mathea er i våre hjerter, og vi savner henne. Håpet er å bli gravid igjen. Det er så tomt og meningsløst uten henne her.

Vi ønsker å videreføre navnet hennes uansett kjønn. Navnene vi har klare er Mathea Emilie og Kimmy Matheo.

Vi håper dette ikke skjer en gang til, for jeg kan ikke se for meg et liv uten barn. Håper det går bedre neste gang, og at jeg får mer oppfølging.



Oppdatert 12.11.2014
annonsebilag
 
ADTECH.config.placements['d5_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d5_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d5_annonsorinnhold');
 
ADTECH.config.placements['d6_annonsorinnhold'] = { responsive : { useresponsive: true, bounds: [{ id: 'bv_d6_annonsorinnhold', min: 0, max: 9999 }] }, params: { target: '_blank' } }; ADTECH.loadAd('d6_annonsorinnhold');



 

 

Sjefredaktør: Karine Næss Frafjord
Fagredaktør: Maren Eriksen
Journalist: Janet Molde Hollund
Forumansvarlig: Tamara Nygård

RSS-feed Aktuelt fra Babyverden.no
Kontakt: babyverden(a)sandviks.com

Babyverden.no arbeider etter Vær Varsom- plakatens regler for god presseskikk og følger redaktørplakaten.


tilbyr veiledning gjennom Babyverden.no og Familieverden.no, og rett bok til rett tid gjennom Goboken. Eller sagt på en annen måte: Vi hjelper barn og foreldre å utvikle seg sammen. Vi utgir også Svangerskapsboken, Spedbarnsboken og Fødselsboken som deles ut gratis til alle gravide og småbarnsforeldre i Norge.

Copyright © 2001-2016 Babyverden.no - Kopiering av materiale fra Babyverden.no for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale. Babyverden har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.

Babyverden.no bruker informasjonskapsler (Cookies). Her kan du lese mer om vår bruk av informasjonskapsler(cookies) på Sandviks og Babyverden sine siter

Til toppen av siden