Hjemme – men bare fysisk til stede
Første behandlingsrunde beskriver Espen som en skikkelig cocktail av medisiner. Han hadde hverken matlyst eller energi, og gikk ned 27 kilo. Følte han seg kvikk nok til å gå en runde rundt i leiligheten, måtte han ligge resten av dagen.
– Jeg var hjemme, men var egentlig bare til stede fysisk. Amalie kunne ikke komme for nær meg, siden jeg gikk på sterk cellegift. Kroppen skilte ut noe av cellegiften gjennom svette, og små barn er lett mottakelige, forklarer Espen.
Han tålte heller ikke mye selv, siden cellegiften er med på å bryte ned immunforsvaret. Fikk han feber, måtte han rett på sykehuset og legges på isolat.
– Det var en tøff omstilling da Espen ble syk. Jeg var livredd, og gjorde alt i min makt for å komme meg gjennom dagene. Jeg gråt meg i søvn hver kveld, og lurte på hvordan jeg ville takle tilværelsen dersom jeg skulle bli alene. Den tapreste var mannen min. Jeg beundrer ham mer enn jeg kan sette ord på, sier Hege.
Friskmeldt
Gleden sto i taket da Espen, etter måneder med tøff behandling, ble friskmeldt. Paret begynte så smått å tilpasse seg livet som familie igjen, og ønsket om en liten bror eller søster til Amalie var stort.
– Så fort behandlingen var over, begynte vi å spørre legene når vi kunne få barn, sier Espen.
På grunn av at den sterke behandlingen tar knekk på sædcellene, måtte Espen fryse ned sperm før behandlingen startet. Paret visste derfor at de måtte ha hjelp av prøverørsbehandling for å bli gravide.
– Kriteriene for å få starte med ivf var veldig strenge, spesielt etter så alvorlig sykdom. Drømmene måtte settes på vent i minst ett år, og det var vanskelig å ikke kunne bestemme selv når vi ville ha barn, sier Hege.
Les mer: Sofie kom etter 10 IVF-forsøk
Ufrivillig barnløs fikk tre barn på rappen
Tilbakefall – to ganger
Ett år gikk, og paret håpet på at de snart kunne komme i gang med ivf-behandling. Men nok en gang fikk de en brå og uventet beskjed – kreften var tilbake. Espen og Hege var helt knuste. Høydosebehandling med cellegift måtte til, og Espen fikk også behandling med egne stamceller. Igjen måtte Hege gå med frykten for å miste kjæresten sin.
– Espen hadde så mye å leve for, og han bestemte seg for at kreften ikke skulle få ta ham uten kamp. Og han kjempet! For et humør, og for en optimist! Jeg var så stolt av ham, sier Hege.
Det gikk bra – denne gangen også. Men bare et halvt år etter nok en frisk-melding, var kreften tilbake igjen. For tredje gang. Eneste muligheten til å bli frisk nå, var beinmargs-transplantasjon.
– Å finne donor er ikke enkelt. Men jeg har én bror, en veldig snill bror. Vi hadde 99 prosent match, sier Espen.
Giftet seg
At sykdommen igjen kom tilbake, fikk Hege og Espen til å tenke. Hva om det verste skulle skje? De hadde lyst til å gifte seg, og Espen syntes det var betryggende å vite at dette ville gi både Hege og Amalie bedre rettigheter – dersom han skulle gå bort.
– På sykehuset var de veldig klare i sine råd. Hadde vi begynt å tenke på bryllup, var det bare å gjøre det med én gang. De var fenomenale, og hjalp oss på alle måter – både med prest og kake. Men det ble ikke noe av drømmen om kirkebryllup. Vi giftet oss i kapellet på Radiumhospitalet 3. juli 2009, på dagen fem år etter at vi ble kjærester. Espen hadde broren sin som forlover, jeg hadde moren min. De er personer som har betydd veldig mye for oss, sier Hege.
Etter beinmargstransplantasjonen har det gått veldig bra med Espen, faktisk over all forventning.
– Mange opplever å få motreaksjoner, men hos meg har det fungert optimalt, forteller han.
At det skulle gå smertefritt, var ikke selvsagt. Den første tiden etter hjemkomst turte ikke paret å senke roen. Noen opplever nemlig å få transplantat-mot-vert-sykdom (GVHD).
– Dette betyr kort og godt at celler fra donor kan angripe celler og vev hos mottaker, der immunforsvaret allerede er slått ut av høye doser cellegift. Det ble en langsommelig prosess hvor Espen var på ukentlige kontroller, og han fikk forebyggende medisiner for å unngå GVHD. I lang tid var vi redde for at selv en enkel forkjølelse kunne sette Espen ut av spill, sier Hege.
På sin ett års bryllupsdag, hadde Espen og Hege bryllupsfest med 30 venner og kjente. I 2012 var de klar for familieforøkelse, og søkte på ny om å få starte med ivf.
– Vi fikk lov! Prognosene til Espen var gode, til og med så bra at han ble sett på som en sensasjon av kreftlegene. De var imponert over hvordan kroppen hans hadde håndtert den tøffe behandlingen, sier Hege.
Godkjent til ivf-behandling
I februar 2013 startet ivf-behandlingen, og allerede etter første forsøk kunne legene fortelle at det var en liten spire i Heges mage.
– Denne spiren ble unnfanget med sperm fra 2006, og et ferskt egg fra meg, sier Hege.
– Vi har vært fryktelig heldige! Jeg fikk høre at de sjelden hadde sett så spreke sædceller etter sju år i fryseboksen, ler Espen.
– Det er jo spesielt å tenke på, at hadde ikke Espen blitt syk, så hadde heller aldri nettopp denne gutten blitt født, sier Hege.
Les også: – Jeg er imponert over hva vi får til
Stolt store-søster
Amalie måtte vente i åtte og et halvt år før hun fikk oppfylt drømmen om å bli storesøster. Og rollen tar hun alvorlig. Lille Phillip er nå fem måneder gammel, og Amalie kunne ikke vært stoltere.
– Det er kjempestas, og hun er veldig ivrig. Hun liker å både mate ham, bytte bleier og ta på klær, sier den stolte tobarnsfaren.
Optimist
Espen føler seg frisk, og det er ingenting som tyder på noe annet.
– Men blir jeg forkjølet, føler jeg at jeg er døden nær, ler han.
– Kreften ble nesten piece of cake i forhold. Med forkjølelse ligger jeg hjemme og synes så synd på meg selv, sier Espen.
Han er med andre ord i samme båt som mange andre menn. Men kommentarene hans gjenspeiler Espens personlighet.
– Han er den mest utadvendte personen, og den største optimisten jeg kjenner, roser Hege.
Når Espen er tilbake på besøk på sykehuset, gir folk uttrykk for at det alltid er kjekt å treffe ham igjen.
– De tenker tilbake, og sier at jeg alltid hadde et smil på lur, sier Espen.
Tre markeringer 3. juli 2014
3. juli er en viktig dato for familien Røsten-Haukeland. I år har de ikke mindre enn tre ting som fortjener en markering.
– 3. juli var datoen vi for ti år siden valgte å satse på kjærligheten sammen. I år kan vi feire fem års bryllupsdag. Og går alt som det ser ut nå, kan vi også markere at Espen har vært kreftfri i fem år, sier Hege.
Hvordan dagen skal feires, har de ikke bestemt ennå. Er det én ting sykdommen har lært dem, så 
er det å ta én dag om gangen. Espen jobber som lastebil-sjåfør, men koser seg hjemme i pappaperm to dager i uken. Han nyter tiden sammen med Phillip, og skulle gjerne sett at han kunne hatt det slik lenger enn til slutten av juli.
Takknemlig
– Men jeg er utrolig takknemlig! Jeg har fått livet i gave tre ganger, og i tillegg har vi satt et nytt liv til verden – etter alt det vi har vært gjennom, sier Espen.
Hege og Espen sier de nå har fått den familien de ønsket seg.
– Vi frøs ned nok sperm til å lage et helt fotballag, men Phillip gjorde familien komplett, sier Espen.
Nå håper Hege og Espen at deres historie kan være med og gi håp til andre som er i samme situasjon.
Nedfrysing av sperm
– Det er i utgangspunktet ingen begrensning på hvor lenge man kan ha spermier frosset. Kvaliteten synes ikke å tape seg – selv etter mange, mange år. Dette nok også gjelder for egg, sier klinikksjef Jon Hausken ved fertilitetsklinikken Klinikk Hausken i Haugesund.
En kan også fryse ned befrukta egg.
– Embryo kan en ha nedfrosset i inntil fem år. Det er ingen medisinsk grunn til denne begrensningen, jeg antar at det handler om logistikk, sier Hausken.
Hausken sier at det i utgangspunktet er unge menn som har fått en kreftdiagnose som får tilbud om å fryse ned spermier før behandling. Dette fordi behandlingen kan medføre sterilitet.
– Men vi fryser også ned spermier til noen par som er i behandling og fyller kriteriene for assistert befruktning, men som ikke er syke. Det gjelder for eksempel menn hvor vi må hente spermier direkte fra testikkel, menn hvor kvaliteten avtar under prosessen eller det er vanskelig logistikk. Det er ikke mange det gjelder, sier han.
– Hvor mye sperm er vanlig å fryse ned?
– Ofte avlegger de to-tre prøver (utløsninger). Det kommer an på sædkvaliteten, og tiden de har til rådighet før behandling. Én utløsning kan gi opptil ti strå, og av og til også mer enn det. Et strå er rør eller ampuller på cirka 0,4 ml hvor man konsentrerer normale, bevegelige spermier, sier Hausken.
– Hvor mye sperm må til for å befrukte et egg?
– Ved vanlig IVF tilsetter en cirka 100 000 bevegelige spermier i hver skål, det vil si til hvert egg. Men hvis vi gjør en ICSI, så velger du ut én spermie for hvert egg. Vi velger da en som ser normal ut, og som beveger seg normalt. Så hvis en sier at en mann har cirka 50 millioner bevegelige spermier per utløsning, kan det jo bli en del barn av det, ler Hausken.
